En herlig nådegave
Foto: 32517658 © Wavebreakmedia Ltd | Dreamstime.com
Joni Eareckson Tada forteller i sin bok: «Diamanter i støvet» om en liten jente på 6 år.
Faren hennes var prest. En dag satt han ved spisebordet i dagligstuen ivrig opptatt med å forberede neste dags preken over teksten «Ettersom enhver av dere har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som Guds gode husholdere over Guds mangfoldige nåde».
(1. Peter 4,10)
«Da han et øyeblikk så opp fra papirene, fikk han se Beth som smilende stod og betraktet ham. – Hva holder du på med, pappa? – Jeg forbereder prekenen til i morgen. – Å, ja, når du er ferdig, skal jeg gi deg en kjempestor klem, og i samme øyeblikk la hun armene om halsen og gav ham den kraftigste klemmen hun kunne få til. – Hvorfor gir du meg klemmen nå? Jeg er da ikke ferdig ennå. – Nei, men jeg ville du skulle vite hvordan det kjennes ut når du får den.
Den lille jenten gav faren et nydelig bilde til prekenen neste dag. (...) Presten brukte sin nådegave både da han forberedte prekenen og da han holdt den for menigheten neste dag.
Men kan du se hvordan også en annen gave ble tatt i bruk? Beth brukte armene til å oppmuntre faren og minne ham om den belønningen han skulle få etter endt arbeid.»
Oppmuntringens nådegave. Hvor herlig er det ikke å møte mennesker som har denne gaven!
Vær ikke som frosken
Foto: 10077173 © Jennifer Russell | Dreamstime.
Det stakk dem i hjertet
«Det stakk dem i hjertet». To ganger i samme bibelske bok møter vi denne setningen.
Men reaksjonen er totalt forskjellig.
Først i Apostlenes gjerninger 2. kapittel etter Peters tale på pinsedag: «..da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Dette førte til at tre tusen mennesker ble frelst denne dagen.
Vi møter denne setningen igjen i Apostenes gjerninger kapittel 7. Her kommer reaksjonen etter at Stefanus har talt: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham». En helt annen reaksjon altså. Og det endte med at de steinet Stefanus. I begge tilfeller følte folk seg truffet, men måten de reagerte på var altså totalt forskjellig.
--
Dette er svært tankevekkende i dagens situasjon her til lands. Også vi må forkynne Guds Ord, uten å legge til eller trekke fra i hva Gud vil si.
Hvis ingen reagerer, blir ingen frelst. Derfor må vi forkynne tydelig. Men det å se seg avslørt som en synder kan stikke i hjertet. Og da kan reaksjonen bli forskjellig. Noe vil ta imot, noen vil ikke det, og noen vil kanskje trekke fram «krenkekortet» og slik angripe forkynneren. Likevel må Ordet forkynnes som det står. Salige er de forkynnere som gjør det – i troskap mot Gud.
Ikke hva du føler
I dag blir det stadig mer fokus på hva man føler i etiske spørsmål. Det kan få svært uheldige konsekvenser. I avisen Nordlys stod følgende i en liten notis: «Sjåføren følte ikke at hun kjørte så fort. Nå må hun i fengsel...».
Grunn til glede
«Så vendte gjeterne tilbake, og de æret og priste Gud for alt de hadde hørt og sett, slik det var blitt fortalt dem. (Lukas 2, 20)
Først ble de redde.
Så sikkert forundret.
Deretter må det ha gått opp for gjeterne på Betlehemsmarkene at det engelen sa var virkelig. I alle fall tok de turen inn til Betlehem. Og de ga seg ikke før de fant fram til stallen med et lite barn som var svøpt i lintøy og lagt i en krybbe. Det skulle være tegnet på at engelen snakket sant om en nyfødt Frelser.
De kom, så og gikk.
Men mer enn det.
På vei tilbake hadde de med seg en ny glede og en ny visshet. Guds budskap var sant! Alt var slik det var blitt fortalt dem – og de slapp lovprisningen løs.
---
Vi jubler stadig over idrettsprestasjoner.
Skulle vi ikke mer glede oss over den fantastiske seieren Jesus brakte ved først være villig til å komme til jorden, og siden gjennomgå både Getsemane og Golgata?
I fattig stall, i krybbens halm
der fødtes Han vår Frelser sann,
om hvem profeten bringer bud
som evig Fader, veldig Gud.
Han kom fra Himlens herlighet
inn i vårt kav og mas og strev.
Av kjærlighet kom Han hit ned
og brakte til oss evig fred.
La julens budskap tone ut.
La lovsang bryte fram på nytt.
La runge over land og by
en jubeltakk til Ham, på ny!
