av Jan Veiby
"La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!" Joh. 14,1.
Slik begynner Jesus sin avskjedstale til disiplene. Det er en sterk forsikring om at vi ikke behøver å være redde. Frelseren skulle gå i døden, men oppstå igjen. Han skulle vende tilbake til Faderens herlighet, og gjøre i stand et sted for alle som tror på ham.
Det er mange grunner til at folk er redde. Verdenssituasjonen er mere urolig og spent enn noen gang. Også personlige forhold kan virke inn og forstyrre livskvaliteten. Derfor er Guds ord så befriende. Evangeliet om Jesus Kristus løser oss fra den onde frykt, og gir hjertet fred og hvile. Herrens svar på vår frykt og redsel er tro. "Frykt ikke, bare tro!" (Mark. 5,36) sa Jesus til synagogeforstanderen som hadde mistet sin datter. Men bibelsk tro er ingen prestasjon. Ikke noe jeg skal få til selv. Tro er tillit og fortrøstning til den levende Gud. Derfor stanser ikke Jesus med ordet tro. Han føyer til: "Tro på Gud, og tro på meg!" Det avgjørende er hvem vi tror på.
Av Stig Andreasson
Endetiden varsler om en stor og herlig begivenhet.
I denne artikkelserie har vi hittil gitt et mørkt bilde av endetiden. Det kunne vi ikke unngå fordi Bibelens profetiske beskrivelse av vår tidsalders avslutning er ikke særlig lys.
Men et unntak finnes! Endetidens dramatiske begivenheter påminner oss nemlig også om en fantastisk og herlig begivenhet, som uten tvil er nær forestående. Det er Jesu Kristi gjenkomst! Det har Herren selv sagt.
I sin tale om tidsalderens avslutning nevner han en rekke ting som vil bli alt mer fremtredende i endetiden. Han nevner da kriger, jordskjelv, hungersnød, forfølgelser, frafall, falske profeter, lovløshet osv.
Av Sigmund Måge
Uttrykket meget mer forekommer hele fire ganger i Romerbrevet 5. - vers 9, 10, 15 og 17. Det forteller at i tillegg til det som alt er sagt, er det enda noe mer – meget mer.
Hvor meget mer bli frelst fra vreden: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. Rom. 5, 8-9.
Hovedtemaet i hele Romerbrevet er rettferdiggjørelsen ved tro på Kristi fullbragte frelsesverk. Det er altså Kristi død og oppstandelse som gjelder. Ved å tro at Kristus døde i mitt sted, blir jeg erklært rettferdig.
Frelsen er Guds sak alene. Det er ikke noe som heter å være verdig for evangeliet. Alle har syndet og står uten ære for Gud. Rom. 3, 23. Derfor står det videre: Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom. 3, 24.
Av Kurt Urhaug
I den gamle bydelen av Jerusalem er det 7 porter. De er opprinnelig fra perioden 1537-1541. Det var sultan Suleiman som bygget dem etter at Ottomanske rike hadde tatt Israel. Portene ble bygget på restene av tidligere murer.
De gamle portene går tilbake til tiden før Nehemja. Under den romerske tiden ved Herodes, ble det bygget murer og restaurering av portene i Jerusalem.
Jaffa porten er den mest brukte porten. De andre portene er: Stefanusporten, Nyporten, Zions port, Løveporten, Damaskusporten og på østsiden er Den gyldne port.
Den gyldne porten er den eneste som vender mot øst og er den eldste av portene i Jerusalem. Porten er reist på de gamle restene fra Nehemjas tid og er noe lavere enn det andre i bymuren. Grunnen til porten var lav, er at prestene som gjorde tjeneste i templet, måtte ha øyekontakt med ofringene på Miphkad-alteret på Oljeberget.
av Kjell Furnes
Under bygginga av eit hus kjem du først fram til eit «råbygg» Det er grunnmuren med bygninga over, samansett av element som viser byggematerialet og som knyter konstruksjonen saman. Det var dette vi såg på i siste artikkelen om dette emnet.
Salomo sine menn bygde med heile steinar frå steinbrotet lagt på grunnmuren av tilhogne vel tilpassa og dyre steinar.
Dette gir oss sterke glimt og tankar for korleis Gud bygger si menighet på jord. Nemleg på apostel- og profetgrunnvollen (Ef.2,20) og med levande steinar, frelste syndarar, sett inn i Jesu Kristi sanne kyrkje på jord. (1. Pet.2,4 flg.) Ja, sannleg var det dyre steinar som vart grunnvollen for Guds kyrkje. Apostlane sitt blod (bortsett frå ein) var m.a. med i prisen
Av Borgvald Birkeland
Palestinaaraberne i Israel påstår at hele landet «Palestina» tilhører dem, og jødene påstår det samme utfra Det gamle testamentes skrifter, men hva sier Koranen om dette?
Sjeiken Riad som bor i Galilea våger å snakke ut om problemet. Han sier at utfra Koranen er det jødene som har arveretten. Han har fått mye kritikk for sine uttalelser og må bo på et hemmelig sted, sier han i et intervju med Israel Today
Om slagordet «AL-Aqsa er i fare» sier Sjeiken dette: «Al-Aqsa er nevnt i Koranen, men den sier ikke hvor denne moskeen ligger. Islamske kjennere har alltid sagt at Al-Aqsa ligger i Saudi Arabia eller i Jemen.
av Konrad Landro
"Fra arkivet, april 1980"
Et troverdige vitne bygger ikke på antagelser. I en rettssak vil et slikt vitne være særlig utslagsgivende. Vi godtar heller ikke myter, antagelser eller eventyr.
Et troverdig vitne er en som taler om det han har sett og hørt. Selv det kan være tvilsomt, dersom han er alene om det som sett og hørt. Som oftes må det flere vitner til.
I 1Joh 1, 1-3 leser vi om vitner. «Det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord. ... og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss – ...det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere.»
Dette er ikke tatt ut av luften. Det er ikke eventyr. Det er heller uke tillært teologi. Nei, dette er et troverdige vitner som forkynner det de har sett g hørt.
av Sigmund Måge
For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. 1. Kor. 1, 18
Det hender en hører det sagt at det var en feiltakelse at Jesus ble korsfestet. Tenk at en så god person måtte lide dette! Han som var så omsorgsfull og som var et strålende eksempel til etterfølgelse! Det siste her er jo helt sant. Han var fullkomment god. Den beste som har betrådt denne verden.
Men hva sier Jesus selv om sin lidelse og død? Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time. Johs. 12, 27 I sin samtale med Nikodemus sier Jesus; Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. Johs. 3,14-15 Videre står det i Johs. 10,11: Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.
Av Stig Andreasson
Lovløshetens hemmelighet er alt virksom” (2 Tess.2:7).
I forrige artikkel belyste vi hvordan lovløsheten og normløsheten, ifølge Jesu egne ord, vil ta overhånd mot slutten av vår tidsalder. Denne gang skal vi rette søkelyset imot konkrete trender i vår del av verden.
.
I vår postmoderne tid blir det mer og mer vanlig at man unngår å snakke om normalt og unormalt”, likeså egenskaper som ”mannlig og kvinnelig”. I den svenske førskoles læreplan står det: ”Førskolen skal motvirke tradisjonelle kjønnsmønstre og kjønnsroller”. Disse betraktes som gammeldagse og utdaterte.
I en kommunal barnehage i Stockholm unngår personalet å bruke ord som «han» eller «hun» om barna. De gir dem felleskjønnsbetegnelsen ”hen”. De tiltales også som «kompiser», eller «venner», istedenfor «gutter» og «jenter». Tanken er at full likestilling kan oppnås bare dersom man visker ut selve idéen om kjønn. ”Vanligvis leker jenter med dukker og gutter med biler. Hos oss blander vi lekene sammen, slik at alle lekene blir like naturlig å leke med, enten man er gutt eller jente”, forteller rektoren.
