Av Sigmund Måge
Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. 2. Kor. 4,16.
av Per Tveten
Ja, ja. Nytt år igjen! Også dette året må jeg møte akkurat sånn jeg er, og med den jeg er. Livet mitt. Hverdagen min. Og med min syndige, svake og svikefulle natur. Året som ligger bak, har jeg fått leve med min Frelser og venn. Han har tatt ansvar for meg innfor Gud, og har vært hele min rettferdighet. Å få tilhøre Jesus, har vært det største. Men hva så med året som ligger foran? Jo også der, ligger det sterke løfter. Han vil være «Mitt livs vern» står det. Verset der dette står, har 3 forskjellige uttrykk på Herren.
«Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?» Salme 27,1
Mitt lys, og min frelse. To vidunderlige sannheter. Det får ligge nå, men idag altså: «Mitt livs vern» Mange av oss er godt kjent med både vernesko, vernebukse, og vernebriller. Hvilken funksjon har de? Jo, det sier seg selv: De skal verne deg. Verne deg mot ytre fare. Så kubben ikke skader tåa di. Så sagkjeden ikke går i låret. Og så flisa ikke treffer øyet. De verner deg! Jeg synes det er så flott å lese at Herren er «Mitt livs vern» Den som vil verne livet mitt altså. Verne livet mot ytre fare! En som vil stelle med meg, sånn at jeg får bli bevart i livet med Han!
Avhengig av han!
Vi merker verdens dragning på hjerte. Den onde kommer ofte med ting som frister. Han har bare kommet for å stjele, myrde og ødelegge, sier Bibelen, men han gjør det på en måte som ikke oppleves så farlig. Tvært imot. Det både frister, treffer og smaker. Tida vi lever i, bombarderer oss med det som er skittent og ureint. Og så jeg da, som er så svak og ettergivende. Som ikke evner å ta meg sammen, eller velge rett. En ting blir veldig klart for meg: Skal jeg nå fram, skal jeg bli bevart og nå Himmelen, da er jeg så helt avhengig av Herrens bevarende kraft. Han som vil være «mitt livs vern» Livet jeg fikk av Jesus, livet – det evige, det han vant meg på Golgata år 33, alt hva jeg fikk av han, det vil han bevare, verne og holde friskt for meg, òg i det kommende år. Jeg skal få åpen min Bibel, lese hans Ord, og fylle meg med hans budskap, og han vil holde sine evige frelser-armer rundt meg. Mang en konfirmant fikk Fil 1.6 som sitt ord på konfirmasjonsdagen. Idag vil jeg gi det til deg: «Og jeg er fullt viss på dette, at han som begynte en god gjerning, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» For et løfte.. til deg.. i møte med et nytt år.
«Da det ble mangel»
Til slutt: Gjennom dette livet kjenner en sann kristen på to ting. Både mangel, og overflod. I Joh 2, er det bryllup. Jesus, hans mor, og mange av vennene er der. Merk deg at første gang det spørres etter Jesus i det selskapet, er «da det ble mangel på vin» Da kom spørsmålet: Hvor er Jesus? Da trang de han! Jeg er ikke så redd for mennesker som kjenner på mangel i sitt liv. Enhver ærlig kristen, gjør det. Men da gjelder det å ha to tanker i hode samtidig. Joda, den jeg er i min gamle natur, der er det mangler i alle retninger, men: Redningen i Jesus, der har jeg plutselig overflod. Det bugner. Og jeg er uendelig rik. Hans verk for meg, er evig godt nok. Godt nytt år, sammen med din Frelser.
Hærfuglen er Israels nasjonalfugl. Den har en fargerik klesdrakt og er godt utrustet med et langt buet nebb.
Av Gustav Nielssen, Evangelisten Januar 1950
Det var nyttårsaften. Klokken var ti minutter på tolv. Ti minutter igjen av det gamle året. Jeg hadde altså levd 525.590 minutter. Hvor underlig det hele ble! Hva er det du har levd?
av Didrik Andersen
Jesus hadde i over 2 år reist omkring i Galilea, Samaria og Judea og talt Guds ord. Og overalt når han talte til folket som kom til hans møter, når han talte til sine disipler, og når han helbredet de syke og gjorde andre undergjerninger, hadde han alltid en bestemt hensikt med det han sa og gjorde.
Av Edvard Foss
I 1928 oversatte frelsesarmeoffiser Henry Albert Tandberg til norsk en sang av en ukjent engelsk forfatter. Vi finner sangen i sangboken under avsnittet «Det kristne håp», og første linje lyder slik «I den stille klare morgen som når dagen travlest er».
av Kurt Urhaug
Da Gud skapte himmelen og jorden, er første gangen Gud griper inn i historien. Senere skjer det mange ganger og på mange måter.
Fra Betlehem måtte Josef og Maria rømme til Egypt. Evangelisten Matteus forteller at etter Herodes død, reiste Josef og Maria tilbake til Israels land. Lukas forteller: «I de dager, da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest som hette Sakarias...» (Luk 1,5)
Av Tor André Haddeland
«Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.» (Salme 103:9-11)
