Av Gustav Nielssen, Evangelisten Januar 1950
Det var nyttårsaften. Klokken var ti minutter på tolv. Ti minutter igjen av det gamle året. Jeg hadde altså levd 525.590 minutter. Hvor underlig det hele ble! Hva er det du har levd?
Mitt regnestykke viste det store tall av 8.700 timer – 525.590 minutter. Nå hadde «tiden» kun ti minutter igjen på årets timeglass.
Jeg kan ikke minnes å ha opplevd en så alvorlig nyttårsstund. Men det som slo meg mest var et annet tall, som rent uvilkårlig sprang fram på papiret.
Tallet 3.679.200.
Det forskrekket meg likefram – der stod det syv-sifrede tall. Hva var det dog det talte om? Med ett stod det klart: Det er ditt eget hjertes arbeid i det forløpne år.
3.679.200 hjerteslag. Hvilken sum av kraftytelse lå det dog ikke bak dette uhyre tall! Aldri i ro. Aldri i stans. Alltid i bevegelse. 70 slag i minuttet. Og enda slo det like kraftig! Var det ikke rent et mirakel i legemets skjulte verden?
Da fór det som et lyn ned i mitt sinn. Nåde i 8.760 timer. Nåde i 525.600 minutter. Nåde i 3.679.200 hjerteslag. Nåde over nåde!
Jeg stod en dag ute på Jærens rev og så Nordsjøen veltende innover i dype daler og høye berg av skummende, forrevne, piskende vannmasser – bølge på bølge – bølge over bølge. Var det ikke således Guds nådes osean hadde rullet inn over mitt liv? Bølge etter bølge – av nåde og miskunnhet. Jeg mintes en enkel sangstrofe:
Og når jeg stanser og ser tilbake,
med stor forundring jeg får oppdage:
Den vei som Herren har ledet meg,
det alt var nåde, o Gud, fra deg.
Jeg så mer foran de ti siste av årets minutter. Mitt indre øye oppfanget duren av et annet hav – et hav hvis brott og brenning har uhyggelige navner som: «spilte anledninger», «unyttet nåde», «bedrøvelse mot Ånden» «sene til å tro» osv.
Bomull i ørene hjelper ikke mot dette «Niagara». En sorgens tone arbeidet seg fram og opp av hjertets dype verden.
Dyp av nåde, underlig,
er der rom ennå for meg?
Har ennå min sjel du kjær?
O, så ta meg som jeg er!
Om det var gammeldags eller ikke å oppleve dette «trekk fra hjertets verden», hadde og har ingen betydning for meg. Det var der. Kunstig å bortforklare det er til ingen nytte.
I alvorsstund foran Helligheten selv finnes ingen skjønnhet i egen person. Har du opplevd det? Jeg er viss på at du har.
Men som morgenen følger på natt, kom Jes 54,10 brått og vidunderlig fram: «For fjellene kan vel vike og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.»
Nåde over nåde!
Da de tolv slag lød og det gamle året gikk i graven, rullet en ny nådens bølge innover tidsterskelen til det nye som skulle komme: «Guds miskunnhet varer evig.»
Du som ikke er frelst, vet du at du går med 70 hjerteslag i minuttet mot en evig fortapelse? Vet du det? Kanskje du ikke har tenkt på det fra dette synspunkt. Vil du tenke på det nå? Med en fart av 70 hjerteslag i minuttet mot helvete – vil du ikke stanse nå?
I årevis har nådens bølger skyllet over ditt liv til advarsel og bønn om frelse.
De skal vel ikke rulle over din grav som dommens flod?
Vil du tenke på din sjel nå?
