Av Bernt Falkum
Den danske biskopen Georg S. Geil forteller om en prest som en gang lot sitt ferdige konfirmant-kull svare skriftlig på noen spørsmål. Et av spørsmålene lød slik: Hva tror du jeg har villet med disse konfirmasjonstimene? En av konfirmantene svarte: «Du har villet lære oss at Gud aldri kaster oss på dør når vi kommer.» Godt svart!
En preste-kollega til Karsten Isachsen leste gjennom de fire evangeliene for å finne en setning hvor han kunne samle det som skjedde når Jesus møtte mennesker. Han formulerte det slik: «Jesus vendte aldri sitt ansikt bort fra noe menneske.»
I Bibelen møter vi Guds kjærlighet, og i Jesu ansikt møter vi en nådig Gud. Det er det apostelen Paulus vil formidle til oss når han forteller at han fikk høre fra høyeste hold: «Min nåde er nok for deg.» (2. Kor. 12,9) – og da sier vi: Tenk at det finnes noe under himmelen som er nok for oss, det er noe som er tilstrekkelig, som dekker oss helt – det er noe vi får som en gave fra Gud, og det vi får er altså mer enn godt nok. For Gud – og da også for oss! Hvem kan da fordømme?
Nåden holder, og det er den som garanterer at alt er tilgitt, det er den som skaper visshet om at vi er elsket av Gud, selv når vi ikke fortjener det – ja, særlig da! En kristen: Elsket og tilgitt av Gud. En herlig status som er åpen for alle!
I tillegg kommer dette: Under våre liv finnes det – som et fundament, en trygghet - et sikkerhetsnett, og i dette nettet er maskene så sterke og tette at når vi faller - og det gjør vi alle – da faller vi aldri igjennom. Dette sikkerhetsnettet er nemlig vevd tett i tett med tråder fra Guds kjærlighet den ene veien og av Guds nåde den andre veien. Jeg faller, men jeg faller aldri igjennom. Det er umulig, for da måtte Guds kjærlighet og nåde svikte.
Det er denne kjærlighet vi ser, når vi ser Jesus. Det er denne kjærligheten som er «tålmodig og velvillig», bare se etter i Kjærlighetens høysang i 1. Kor. 13. Det er denne kjærligheten som har reddet meg til denne dag. La oss gi det videre!
Til slutt gir jeg ordet til den danske filosofen Søren Kierkegaard. Han sier: «Der fortiden oppleves som skyld, oppleves framtiden som angst. Der fortiden oppleves som syndenes forlatelse, oppleves framtiden som håp.» Og bedre kan det ikke sies.
