av Didrik Andersen
Jesus hadde i over 2 år reist omkring i Galilea, Samaria og Judea og talt Guds ord. Og overalt når han talte til folket som kom til hans møter, når han talte til sine disipler, og når han helbredet de syke og gjorde andre undergjerninger, hadde han alltid en bestemt hensikt med det han sa og gjorde.
- Han ville at skulle forstå og tri at han var den verdens frelser som Gud ved profetene hadde lovet å sende. «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Joh 3,17.
«Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer – han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.» Joh 4,25.
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» Joh 3,36.
Inntil denne tid hadde Jesus ikke forklart for folket eller for sine disipler hva han måtte lide for å frelse verden. De kunne ikke forstå det før. Men nå er timen kommen.
De er på reise til Jerusalem. Det er ikke Jesu første reise til Jerusalem med sine disipler. Dette er hans siste reiste til Jerusalem. Nå forklarer han for disipler at han Menneskesønnen, må overgis til hedningene, korsfestes og dø korsdøden for å bli deres frelser og verdens frelser.
Da han fortalte disiplene dette, gjorde det dem stor sorg.. De kunne ennå ikke forstå det. OG kanskje det at de skjønte at Jesus var bekymret og angst da han fortalte dem det, gjorde dem ennå mer forferdet enn hans ord.
Det kostet
Det var ikke lett for Jesus å frelse oss. Det forstår vi av det han selv sier da han gikk sin lidelse i møte: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» Joh 12,27.
«De var nå på vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. De var forferdet, og de som fulgte med, var redde.» Mark 10,32.
«Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent!
Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!» Luk 12,49-50.
«Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.
Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.» Matt 26,37-38.
«Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Matt 26,39.
Når vi stanser for disse alvorlige ord av Jesus, han som er sann Gud og sant menneske, da forstår vi at det var ikke den ytre legemlige lidelse som var hans dypeste smerte. Nei, det var det fryktelige ansvar av vår synd, sjeleangsten, helveteskvaler som gjorde at han svettet blod under kampen.
«Min Gud! Min Gud!! Hvorfor har du forlatt meg!?»
Dette var hans grenseløse frivillige lidelse og offer. Det var slik «han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer...» Hebr 9,14.
Det var slik og da vant en evig frelse for oss alle. Hebr 9,12.
«Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Heb 7,25.
