Ta vare på Kronen

 

Foto: ID 15399136 © Maryann Preisinger | Dreamstime.com

Nylig tok jeg en telefon og sa: «Jeg er har mistet en krone! kan dere hjelpe meg?» De som tok imot telefonen sa: Ja visst, det kan vi hjelpe deg med!»
Så tenker du kanskje? «Ringe noen for å få hjelp når en har mist en krone? Hvem vil bry seg om noe sånt? Et kronestykke har jo ikke noen særlig verdi i dag.

Men så var det ikke et kronestykke jeg snakket om, men porselenskronen på den bakerste jekselen på venstre side i underkjeven min. Og hun som tok telefonen var assistenten til tannlegen min.

Nå var det ikke noe problem å få fikset dette, særlig ikke når jeg hadde delen som var falt av tannen min. Men det finnes en annen krone som vi for all del ikke må miste. Det er Livets krone. Den kan vi blant annet lese om i Johannes Åpenbaring 2,10. «Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone». Og litt seinere i kapittel 3,11 leser vi:«Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone! Mange av våre trossøsken i verden opplever å bli direkte utfordret like til døden for sin tro. Martyrenes tid er så visst ikke forbi.
Mange går heller i døden enn å svikte Jesus. Men Ordet utfordrer ikke bare dem. Det utfordrer like mye oss. Det koster å følge Jesus helt fram – og være tro mot Hans vilje – men vil vi følge Ham, helt fram.

Godt gjort!

– Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården....     Foto: ID 123998863 © Fabiobalbi | Dreamstime.com

Under friidretts-VM i Doha i Quatar nylig, gjentok 400 m hekk-vinner Karsten Warholm sin trener, Leif Olav Alnes, gang på gang dette utsagnet: «Godt gjort er bedre enn godt sagt!»

Det minner meg  om en historie jeg pleier å fortelle om fem kråker. De satt på en telefonlinje da to av dem bestemte seg og sa: – Nå flyr vi! Hvor mange kråker var det da igjen. Enkel matematikk sier da: 5-2=3. Det satt altså tre kråker igjen. Men det gjorde det ikke. Hvorfor det? Jo, fordi at de to som bestemte seg for å flyge ikke fløy likevel.

I Matteus 21, vers 28-31 står det: «Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke.  Hvem av disse to gjorde det faren ville?» Og da de svarte: «Den første»

Vi tar også med Jakob 2, 15-16: «Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Farvel, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.»

Godt gjort er bedre enn godt sagt.

 

Guds kall

Ikke ringeakt Guds kall

«Gud er ikke her fordi du tror, men du kan komme til tro fordi Gud er her», underviste min venn Dagfinn. Det er godt sagt, og det understreker det vi allerede har sagt flere ganger fra forskjellige vinkler i denne andaktsserien. Nå det gjelder vår frelse er det hele tiden Gud som er subjektet. Det er Han som handler. Det er Han som overbeviser oss om synd. Det er Han som ved sin Ånd viser til Jesus, og det er Hansom gjenføder oss til et nytt liv. Ufortjent og uforskyldt – av bare nåde.

 Det er jo slik det står i Romerne 3,22-24: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus.»

 Det er Guds sak å handle.

Vår sak er å komme til Ham.

Gud krever ikke en prestasjon av oss,
men han krever en reaksjon.

En reaksjon på Hans kall.

Et kall du for all del ikke må stille deg likegyldig til.

Ikke tenk at dette kan jeg ta stilling til siden.
Du vet ikke hvor mange anledninger du får.

Heldigvis opplever vi at også eldre folk kommer til Jesus.

Men jeg er redd for at det er unntaket.

Altfor mange dør uten å være frelst.

Måtte ikke det skje med deg.

 

Kan ikke tie

I  ørkenen er det en synd som er større enn alle andre. Det er å vite hvor det er vann, men ikke fortelle det videre.

Dette får meg til å tenke på det som skjedde 18. januar 1980, kl 01.30. Et norsk bulkskip,  «Star Clipper» fikk rorhavari og dundret rett i det ene brofestet på Almöbroen ved Tjörn i Sverige.  Resultatet var at toppen på broen raste rett i sjøen. Politiet fikk stengt av den ene siden etter 10 minutter, men på Tjörnsiden tok det 40 minutter før tilgangen til broen ble sperret; noe politiet fikk sterk kritikk for i etterkant. Sju biler kjørte rett i sjøen, og åtte mennesker omkom. Seinere er det blitt fortalt at folk i bilene som klarte å stoppe før det var for sent, sprang ut av bilene sine for å stoppe andre biler som kom. Det fleste stoppet da. Men noen brydde seg ikke og kjørte rett i døden.
- -
Åndelig sett går mange mennesker mot stupet, eller leiter etter levende vann der levende vann ikke er å finne. Som troende vet vi om en som både kan gi oss dette, og som samtidig er den eneste broen som fører  til Himmelen.

Derfor kan vi ikke tie.

Du må vite at uten Jesus er du på vei mot stupet. Og at å ikke ta imot Ham er alvorlig. Hebreerbrevet 2,3 sier det slik: «..hvordan skal vi da slippe unna om vi forakter en så stor frelse ?»