Velsigne – og bli velsignet

11. oktober

Velsigne – og bli velsignet

I filmen «The letter writer» møter vi en eldre mann som skriver brev. Nå er det ikke noe spesielt med at en eldre mann skriver brev; det er vel helst eldre som fremdeles gjør det. Men denne mannen skrev oppmuntringsbrev til ukjente personer. Han gjorde det i bønn til Gud, og han ba også om visdom til å skjønne hvem han skulle gi dem til. Han overleverte dem personlig.

Så viser filmen hvordan forskjellige slitne mennesker fikk lys over dagen sin ved å lese oppmuntringene som brevene inneholdt.
I Ordspr. 11, 25 står det: «Den som sprer velsignelse, skal trives. Og den som lesker andre, han blir selv forfrisket.»

Trygg i troen

10. oktober

Trygg i troen

På Tynset var haugianerkvinnen Sara Oust en gang på besøk hos et ektepar. De satt sammen og sang da prosten kom stormende inn, rev salmeboken fra henne og kastet den på ilden, gav henne en ørefik og skjelte henne ut. Men så stanser han og sier til Sara: «Du synes vel jeg har gjort urett og handlet ille mot deg?» «Å, nei,» svarte hun. ««(...) jeg tror at alt som Herren lar skje med meg, skal tjene meg til det gode. Men det forekommer meg at prosten har handlet mest ille mot seg selv».

1.Pet. 2, 23 sier: «Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.»

Ikke utsett livets viktigste avgjørelse

9. oktober

Ikke utsett livets viktigste avgjørelse

Du har kanskje hørt sagnet som forteller om en prinsesse som skulle få gå gjennom en kornåker og plukke aks. Med seg fikk hun også et løfte om at alle aksene hun plukket skulle bli til diamanter. Men hun fikk bare lov til å gå èn gang gjennom åkeren.

Prinsessen syntes at de første aksene var så små. De neste også. Og slik valgte hun vekk aks helt til hun var kommet gjennom hele åkeren. Da ville hun skynde seg å gripe noen aks, men det var for seint.

--

Prinsessen hadde altså alle muligheter til å samle seg rike skatter, men så valgte hun altså rikdommene vekk gang på gang, helt til det plutselig ble for seint.

Ikke det ytre

8. oktober

Ikke det ytre

I min ungdom jobbet jeg en sommer på et kaffelager. Min oppgave var å tømme rå kaffebønner oppi en kjempestor beholder hvorfra de ble fraktet til brenning. Da lærte jeg noe. De rå kaffebønnene som jeg syntes var de flotteste, var ikke dem som ble til den beste kaffen. De beste kaffebønnene hadde jeg ganske sikkert ikke valgt om jeg skulle ha tippet på forhånd.

Når Gud skal velge ut folk til tjeneste ser han ikke til det ytre.
«Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» (1.Kor 1, 27)

Ikke til salgs

7. oktober

Ikke til salgs

Arne Garborg skriver:

«Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug; dropar, men ikkje helse; mjuke senger, men ikkje svevn; lærdom, men ikkje vit; stas, men ikkje venleik;  glans, men ikkje hyggje; moro, men ikkje glede; kameratar, men ikkje truskap; gråe hår, men ikkje ære; rolege dagar, men ikkje fred.»

Du kan ikke kjøpe deg billett til det evige livet, og uten billett «går toget» uten deg.
Men du blir ikke vist døren om du ønsker å komme til Jesus og tar kontakt med Han for å få ordnet den saken.

 «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.» (Johs. 6, 37)

De lidendes fyrstinne

6. oktober

De lidendes fyrstinne

På midten av 1800-tallet hadde Det svenske kongehus en prinsesse som ble beæret med det skjønne tilnavnet «De lidendes fyrstinne.» Det var prinsesse Eugenie. Etter en krise i 1852 der hun fikk en helsemessig knekk, konsentrerte hun sin virksomhet om kunst, veldedighet og religiøst arbeid. Hun solgte en rekke av juvelene sine og benyttet store deler av sin formue til blant annet bygging av barnehjem og sykehjem. Det ble også holdt vekkelsesmøter i prinsessens leilighet på slottet, hvor en rekke personer fra aristokratiet deltok.
Herlig å se at Gud bruker hvem han vil – også prinsesser, i sin tjeneste.

Sangens vitnesbyrd

5. oktober

Sangens vitnesbyrd

Under en gruveulykke i England ble flere arbeidere levende begravd. Etter store anstrengelser hørte en etter noen dager en lyd der inne fra gruven.  «Er det noen der inne?» ropte en av arbeiderne. «Ja,» kom svaret meget svakt. «Er du kommet til skade?» «Ja, føttene mine er blitt knust.» «Er du alene?» «Nei, Jesus er hos meg. Jeg lærte ham å kjenne her nede gjennom en sang som min mor lærte meg. Han vil bli hos meg til min sjel går inn i de evige boliger.»

Deretter sang han et vers fra «Klippe, du som brast for meg.» Dagen etter fant de ham. Hendene hans var foldet og ansiktet hans vitnet om en dyp, stille fred. Han var berget inn i fredens hjem.

Siste sang

4. oktober

Siste sang

I dag tar vi med litt mer rundt sangen: «Klippe, du som brast for meg.»

En av Londons beste sangere ble under verdenskrigen såret ved Marne. Han ble truffet av en kule, som trengte igjennom nakken og ble sittende fast i hans hals. Legen konstaterte at tungen måtte opereres bort om livet skulle reddes. Da svarte mannen: «Jeg har vært sanger i 20 år, og nå vil jeg gjerne for siste gang synge en sang.» Legen tillot dette, og den sårede sang «Rock of ages, cleft for me»,  «Klippe, du som brast for meg».

Det var det siste han kunne synge. Så sang han denne sangen som et sterkt vitnebyrd om sin tro.