Vitnet gjennom vaskejobben

I sin bok «Under evige armer» forteller Arne Prøis følgende:

«Jeg har kjent en lekpredikant som bar æresnavnet Valdresbispen. Det hadde han fått for sin livsvandel. Og høyest stod han i kurs i hjembyen for den måten han sørget for sine foreldre på.  Han var et stort Ordets vitne, men et større Livetsvitne.

Arbeidsplassenes vitner hører hjemme der ingen predikant får komme, der hvor få går og hører Guds Ord. I disse kretser er det livet som teller.
På et hovedstadssykehus var det en troende vaskehjelp av den gamle skole. Ved stor vennlighet og enestående pliktoppfyllelse hadde hun opparbeidet seg en respekt hun ikke ante rekkevidden av. Enda til toppsjiktet på sykehuset la ofte veien om baktrappen hvor hun residerte. De nøt bare det å møte henne.
En dag spurte en oversøster hvorfor hun la hele sin sjel i trappevasken. Hun overså verken kroker eller kriker. – Det er jo ingen som ser det, sa oversøster. – Jo, Gud, svarte den andre i stort alvor. Vaskejobben var hennes vitnesbyrd.  -- Vi ser og tror slike vitnebyrd. Gud ser også og gleder seg.»
Så siterer han en strofe av Lina Sandell:

Å, Herre, lær meg vitne så/
hvor du meg setter her,/
at hele verden må forstå/
at du den rette er,/
ja, la ditt stempel, rent og klart/
på meg bli åpenbart./
(Lina Sandell)

Reddet i den ellevte time

Dette er et uttrykk som vanligvis brukes når en synder omvender seg til Gud ved avslutningen av sitt liv. Og her er en liten gripende historie hentet fra Amerika. Han var et bønnebarn, og ble frelst i den ellevte time.

Hans mor hadde vært enke i mange år nå. Helt fra sin ungdom av hadde hun levd et rikt liv med Gud. Mange tunge tider hadde hun gjennomgått. Tider som virkelig hadde satt troen på prøve. Den ene etter den andre hadde hun fulgt til den siste hvile. Nå hadde hun bare denne ene sønnen i livet. Han var hun særdeles glad i, og kjærligheten var gjensidig. Han hadde vært henne til stor trøst og oppmuntring. Selv om han nå hadde stiftet sitt eget hjem og bodde langt borte, var han ofte hjemme og så til henne.

Men han var ikke frelst, og det var mors store sorg. Hennes høyeste ønske og bønn til Gud var at han måtte bli frelst.

Hun maste aldri på ham om at han måtte gå på møter eller at han måtte omvende seg til Gud. Den veien hadde hun ingen tro på. I stedet gikk hun bønneveien og «maste» på Gud. «Det er jo du, Gud, som må omvende ham og frelse ham,» sa hun så ofte når hun ba for ham.

En dag kom han farende som en storm. Høyreist, stor og kraftig var han. Og uniformen han bar, fortalte at han var nådd høyt i gradene i det amerikanske militære. Han nøt stor respekt både blant befal og soldater som han hadde å gjøre med.

Nå skulle han ut i den store krigen. Han måtte bare hjem og si farvel med sin mor.

Hennes avskjedsord lød slik: «Når du ligger ute på slagmarken, vil du da huske at du har en gammel mor på kne i bønn til Gud for deg?»

Dager gikk, uker og måneder. Amerikanerne hadde framgang på alle fronter. Men ikke uten tap av menneskeliv. Flere ganger hadde mor lest i avisen – lange lister av falne. En dag var det som om hun ble helt lamslått. I et felt for seg selv leste hun navnet på sin egen sønn. Det stod med fete bokstaver, og mange rosende ord om denne helt av en mann, som et av Amerikas største befal. Nå hadde han gitt sitt liv for sitt folk og sitt land.

Ingen ting av dette kunne trøste mor. Hun låste seg inne. Ville ikke se eller snakke med et menneske. Det verste var, - troen holdt på å knekkes. Ordet «fortapt» «fortapt» runget i hennes ører, og anfektelse, tvil og fortvilelse la seg innover henne.

Men nei, han gikk ikke fortapt.

Da han lå ute på slagmarken, kom han mors siste ord i hu. Han fikk se – ikke bare sin knelende mor, men han fikk et møte med mors Gud. Han som elsket denne syndige verden, slik at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og han fikk oppleve sangerens ord: «Det er liv i et blikk på det blødende Lam».

Men hvordan skulle nå mor få vite dette? Hun måtte få vite det, tenkte han. Ikke hadde han noe å skrive på og ikke noe å skrive med. Men han fant på råd. Med de siste krefter han hadde, dyppet han fingeren i sitt eget blod og skrev på det venstre militærermet: «I am saved, mother». Jeg er frelst, mor.

Den første kjærlighet

Jeg kom over følgende utdrag av talen som Kong Haakon VII holdt 17. mai 1945. Der sa han følgende:

 «Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen.

Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet. Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:

Norske Mand i Hus og Hytte
Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte
skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet,
Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet,
saa vi vandt vor Ret.»

– – – 

I dag tenker dessverre mange helt annerledes. Gud er ikke med i regnskapet!

De gamle snakket mye om at vi ikke må stille oss slik at lysestaken blir fjernet fra landet vårt. Tankegangen er ikke tatt helt ut av luften.

Slik står det i Johannes Åpenbaring 2, 4-5:

»Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.»

– – –

Den første kjærlighet. Har du den?

Trygg i troen

Alf Magnus skriver i sin bok om Hans Nielsen Hauge om Sara Oust som var viktig i vekkelsesarbeidet.

«På Tynset var Sara en gang på besøk hos et ektepar. Disse satt sammen og sang fra Hauges salmebok, da prosten på Tynset, Andreas Fuglesang Dircks, kom stormende inn. Han hadde fått nyss om at Sara var på besøk. Han rev salmeboken fra henne og kastet den på ilden, samtidig som han hav henne en ørefik. Kona fikk ved hjelp av en kjepp karet boken til seg. Den var som ved et under uskadd. Prosten nyttet anledningen til å skjelle dem ut for virksomheten de drev. Da han merket at utskjellingen ikke gjorde noe særlig inntrykk, gikk han mot døra.  Men plutselig stanset han og sa, henvendt til Sara: «Du synes vel jeg har gjort urett og handlet ille mot deg?» «Å, nei,» svarte hun. «Det kan ikke skade meg, for jeg tror at alt som Herren lar skje med meg, skal tjene meg til det gode. Men det forekommer meg at prosten har handlet mest ille mot seg selv». Da brøt prosten i gråt og gikk ut», skriver Magnus.

1.Peter 2,23 sier: «Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.»

Jeg synes Sara sitt svar er nydelig. Hun skjeller ikke tilbake, svarer mildt, men ikke uten salt. Et eksempel til etterfølgelse.

Alle tester er positive

Det er heldigvis ikke veldig mye koronasmitte i landet vårt i skrivende stund. Så er det å håpe

at nedgangen vil fortsette, at vaksiner vil komme og at man etter hvert får kontroll på denne sykdommen. I en lokalavis kunne jeg nylig lese: «Alle testene var negative». Nå var det riktignok bare snakk om 30 personer som ble testet, men at 100 % av dem som en var redd for kunne være smittet ikke var det, må man jo se på som et godt tegn.

---

Slik er det ikke overfor syndesmitten.
Her vil samtidige tester være positive. Vi er alle smittet av synden. 100%.

Det kan vi lese om i Rom. 3, 23 «...for alle har syndet og mistet Guds ære».
Ordet «mistet» kan også oversettes som «blitt berøvet», og vi vet hvem som har røvet.  Det er den onde. Vårt problem er at vi har frivillig sluppet Ham inn i vårt hus, og nå mener han at han har fulle rettigheter til din og min sjel, siden vi har latt oss smitte.

Men det har han ikke! Jesus har kjøpt oss tilbake, og Han er sterkere enn Satan. Derfor fortsetter skriftordet ovenfor med: «Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus». Her legedom og nytt liv å finne for alle som kommer til Ham. «Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø», står det i Jes.1,18.

På øverste hylle

Nylig kunne vi lese i nyhetsoppdateringene i media at de aller fleste elevene som søkte videregående skule i Vestland fylke i år, allerede i første inntak fikk vite at de får begynne på den linjen som var deres førstevalg. Tallene som er offentliggjort viser at det var 19.957 elever som søkte, og av disse kommer hele 16.818 elever inn der de har ønsket seg mest. Fantastisk for dem som får oppleve dette, men det gjelder dessverre ikke alle.

Slik er det ikke i Guds rike. Der har du faktisk mulighet til å velge på øverste hylle, om du ikke alt har gjort det. Jesus har en vidåpen dør for alle som vil komme inn i Guds rike. En må bare komme, som en er, med sin synd og elendighet, for den som kommer til Jesus blir ikke vist bort.

Men kreves det da ikke poeng for å komme inn?  Jo, men verken du eller jeg har nok, eller vil klare å få nok om vi strever aldri så mye. Men Jesus har vunnet plassen for oss, og Han vil lede oss og gi oss alt vi trenger, så vi klarer å fullføre – helt fram.

Hvorfor da velge noe dårligere? Verken verden, andre makter, filosofier eller religioner kan tilby deg noe som er i nærheten. I oss selv står vi til stryk, men i Jesus fullfører vi med beste «karakter» fordi at når vi har tatt imot Ham, er det Hans liv som blir vurdert, ikke vårt.

Gjeldfri

Du har sikkert sett TV-program der folk som er kommet i økonomisk uføre får profesjonell hjelp til å komme seg økonomisk på fote. I et slikt program illustrerte en av programlederne gjeldssituasjonen ved å laste på den aktuelle personen vekter som skulle illustrere hvor tung gjelden hennes egentlig var. Det tok ikke lang tid før personen skjønte at slik kunne hun ikke ha det, og at dette var noe hun måtte gjøre noe med. En svært tøff lekse, men det hele førte til at den gjeldstyngde personen etter hvert kom ut av uføret. 

--

Bibelen taler på samme måte om vår syndegjeld. Den er altfor tung å bære, og vi har ingen mulighet for å betjene den selv.  Men også her gjør en ingenting før en virkelig ser alvoret.

--

I TV-programmet starter det med at gjeldssituasjonen blir avslørt, og når Den Hellige Ånd får slippe inn i våre liv med sitt lys, blir våre synder avslørt.  Men Åndens gjerning stopper ikke der. Nå viser Han oss til Jesus og Hans verk på Golgata. I Kolosserbrevet 2,14, leser vi: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.»

Ser du? Jesus har ikke bare ordnet en avtale for deg, Han har til og med betalt ALL din syndegjeld. Vil du ta imot alt dette? Nå er det opp til deg.

Salmesang i truende tider

I den norske dokumentarserien «Alliert og alene» er det en scene fra et sykehus midt under et bombeangrep i Namsos 24. april 1940. Franske Henri Girardin ligger hardt såret og kan ingenting gjøre. – Der og da trodde jeg ikke jeg skulle komme meg hjem igjen til Frankrike, sier han i programmet der han også forteller at de norske sykesøstrene sang salmer under hele bombeangrepet. Og det gikk altså bra. Girardin er en gammel mann når han forteller om dette.

Salmesang i forferdelige situasjoner er ikke enestående. Vi kan lese om at de første kristne martyrene også sang like inn i døden, og når IS herjet som verst for et par år siden, kom det rapporter om at kristne som ble brutalt hogd hodet av, gjorde det samme til de ikke kunne synge lenger.

I Apgj 16, 24-26 står det om Paulus og Silas: «Da han fikk (fangevokteren) en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.»

---

Ikke alltid utfrir Gud sine barn fra fare, selv om de synger lovsanger. Men det er uansett velsignet å gjøre det.