Bygg på grunnvollen
I boken «Diamanter i støvet» skriver Joni Earekson Tada: «For mange år siden brant den gamle låven vår ved bekken opp. Flammene kunne sees vidt omkring. Far, som på den tiden var 72 år, ruslet omkring på branntomten noen dager etter. Han gikk der og sparket i asken for å se om det var noe han kunne berge av alt det gamle antikvariske verktøyet han hadde samlet opp gjennom årene. Han fant ingenting. Det eneste som stod igjen var grunnmuren. Alt annet hadde brent opp, men grunnmuren bestod prøven. Jeg tenker på dette når jeg leser i 1. Kor. 3, 1-15.», skriver Joni.
Og i det nevnte skriftordet leser vi: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt. Det er Jesus Kristus». Og vi tar med oss Joni litt videre: «Jeg er så takknemlig for at den Herre Jesus er grunnvollen i livet mitt. Ingen prøvelse, ikke engang dommedags ild, kan fortære den solide klippen som jeg har bygd livet mitt på. Men det jeg bygger på denne grunnvollen blir prøvd, skriver Joni.
Og slik står det videre i 1. Korinterne kap. 3: «Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv eller kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart(...) det skal ilden prøve..»
Alt hva vi har bygd i selvisk vinning vil nok ikke ha noen sjanse i det bålet.
Åndens verk
Vi er midt i Hans Nielsen Hauge-jubileet. Flere nye bøker er kommet på markedet, og det mangler heller ikke artikler om dette.
Her vil jeg plukke litt fra en artikkel av Jan Ernst Gabrielsen. Han skriver blant annet: «Det var ikke Hauges moralprekener eller ord som forvandlet bygder og byer, men det var hans budskap om nytt liv ved Ånden.
Det fortelles om Hauges besøk i Kyrkjesæterøra i 1802 i Hemne prestegjeld, at hans budskap gjorde sterkt inntrykk og skolemesteren uttalte etterpå: «Guds ånd må tale gjennom dette mennesket».
Prosten der, Schelderup Borch, kalte Hauge for en bedrager, men likevel spurte han de nyfrelste i sognet om hva som kunne være årsaken til at Hauge med en eneste tale kunne påvirke folket mer, enn han hadde gjort ved alle sine taler i 20 år?
Den nyfrelste svarte: «Det kom seg kanskje av at Hauge talte drevet av Den Hellige Ånd og muligens prosten manglet denne?»
--
Så langt Gabrielsen. Ja, mon det ikke er mye rett i dette. Vi vet jo at det hele startet etter Hauge fikk sin åndsopplevelse på åkeren. Kloke ord alene frelser ingen. Bare Guds Ånd kan vekke et menneske så vi ser oss som en fortapt synder og at vi trenger en Frelser. Og da ser vi også at Jesus er Frelseren vi trenger.
På den andre side må vi ikke glemme å forkynne Guds klare ord til frelse, for det er jo nettopp gjennom Ordet Ånden gjør sitt verk. Ånd uten Ordet, blir også helt feil.
En merkelig lysestake
Den kjente predikanten Charles H. Spurgeon skrev en gang følgende i en betraktning om talglys:
«Dere ser at jeg har satt lyset i en ølflaske, og det gir like godt lys som i en gullforgylt stake. Dette er et meget populært redskap og dertil enkelt og billig. Hvem har vel noe imot det om han befinner seg i mørkeog har hastverk? Har du ingen bedre lysestake, greier denne seg utmerket.
Herren bruker ofte redskaper som har svært liten eller ingen utdannelse. Han har visst å nyttiggjøre seg de redskaper som er foraktet. Men samtidig, hvis det var overlatt til meg å avgjøre hva slags lysestake jeg ville sette det lys i som skulle lyse meg til sengs, ville jeg naturligvis ikke gjøre motstand mot en bedre stake. Ja, jeg ville ikke en gang sette meg i mot at lyset stod i en sølvstake.
Jeg vil heller ha et brennende lys i en ølflaske en en sølvstake med et slukket lys, et lys som ikke kunne tennes.»
--
Tenn meg, Jesus, la meg være,
hver en dag et lys for deg.
Alltid leve Deg til ære,
led meg Du på all min veg.
Gjør meg villig, varm og våken,
kjære Jesus, led meg frem.
Gjør meg til et lys i tåken,
som kan lede andre hjem.
Petra Flagestad Larsen
Ikke vent for lenge
Kona mi fikk et gavekort på et par hundre kroner i gave. Det kunne løses inn i varer fra en svært kjent butikk-kjede. Men det hastet ikke, tenkte vi, og så la vi det i en skuff – og glemte hele kortet. Men forleden fant vi det igjen.
– Kjempegreier, tenkte jeg. 200 kroner er nå 200 kroner, og jeg tok det med meg til en av butikk-kjedens butikker. Men da jeg skulle betale, kom det opp en melding med teknisk feil.
Jeg prøvde en annen butikk i samme kjeden. Men, nei, det samme skjedde der, og da
fikk jeg vite at kortet rett og slett var gått ut på dato. Pengene jeg hadde hatt tilgjengelig på kortet var ikke tilgjengelig lenger. Jeg hadde ventet for lenge. Nå var verdiene tapt.
--
For meg ble dette en andakt. Det går an å vente så lenge på å ta imot gaven i fra Gud at det en gang blir for seint. Da er det ikke bare en liten sum på 200 kroner du mister, men du mister det evige livet, og enda verre: Du går fortapt og havner i fortapelsen.
---
Men ennå er det tid, ennå kan du innløse «kortet».
Ber du: Kjære, Jesus. Nå vil jeg leve mitt liv sammen med deg. Tilgi mine synder og hjelp meg å leve videre i din nærhet, vil du bli frelst. For Gud sier i sitt Ord: ...Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn. (Johannes evangelium 1,12)
Kristus Rex
Photo 104632412 © Jozef Sedmak | Dreamstime.com
Arne Prøis skriver i boken «Under de evige armer» om en opplevelse fra et stort kristent studentmøte. Dette var i fest-telegrammenes tid hvor det var vanlig å sende telegram ved høytidelige anledninger, bryllup og åremålsdager. På dette studentmøtet gikk møtelederen fram og sa: «Vi har fått telegram», og alle visste hva han snakket om. Men nå var alle spente på innholdet i telegrammet. Rammen ble gjort så høytidelig at alle reiste seg spontant i ærbødighet i det de skjønte at telegrammet måtte være fra en høytstående person.
Så leste møtelederen: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut i hele verden (...) og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. KRISTUS REX.»
Og Prøis forteller: For alle ble dette telegrammet et høydepunkt. For noen et vendepunkt.»
---
Noen strofer om dette:
Mitt liv, det har jeg fått/ for å tjene Gud, og andre/
i min verden, der jeg bor,/ vil jeg gi dem livets Ord?/
Mange kjenner ikke Gud;/ lever uten evig framtid./
Vil jeg vise dem rett veg ?/Går jeg når Han kaller meg?/
Jesus ofret selv sitt liv./ Han forlot sIn skjønne himmel./
Skulle jeg da ikke gå,/når han ber meg om å så ?
--
I tjenesten for Gud / er det glede og god mening./
Men tiden er så kort,/ bruk den før den svinner bort./
En liten fugl
I bladet «Korsets seier» 34/21 leser vi om pakistanske Asia Bibi som ble dømt til døden for sin kristne tro. En svært sterk historie som endte med at Bibi ble løslatt etter sterkt internasjonalt påtrykk overfor pakistanske myndigheter. Siden har hun fått politisk asyl i Canada.
Her vil jeg bare trekke fram to små eksempler på hvordan Gud bevarte henne under fangenskapet. Bibi forteller om en vennlig vakt i fengselet som ba bønner med henne og siterte bibelvers, og hun fikk også styrke fra uventet hold: – Hver morgen i om lag tre år kom en liten fugl og sang ved cellevinduet mitt. Det ble et tegn på Guds omsorg som hjalp meg å holde ut, forteller hun.
Jeg tenker da også på profeten Elia da han flyktet for dronning Jesabel. Det kan du lese om i 1. Kongeb. 17: 2-5: «Da kom Herrens ord til Elia: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Kerit, øst for Jordan! Der skal du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Kerit, øst for Jordan, og slo seg ned der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.»
Gud kan bruke hva som helst for å komme sine barn til unnsetning.
Håpet om Himmelen lever for alle som tar imot Jesus
Satans sviende nederlag
Ytre sett lever Langfredag opp til navnet. Vi leser om Jesu lange, forferdelige lidelse på korset. Leser om hån og spott og ringeakt og om at han til slutt oppgir sin ånd og dør.
Men ser en det hele i åndelig perspektiv, ser det helt annerledes ut.
Det er ikke uten grunn at dagen på engelsk er kalt Good Friday. Altså den gode fredagen. Og i Kolosserbrevet 1, 15 står noe av det viktigste som skjedde denne dagen:
«Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.»
Et sviende nederlag for Satan.
Først hadde han prøvd å friste Jesus i ørkenen med å love heder og ære her på jorden. Men Jesus visste hvorfor han var kommet, og Satan fikk ingen vei med ham. Seinere prøvde djevelen å friste Jesus til å bli jordisk konge, men heller ikke det lyktes.
På Skjærtorsdag kjørte Satan så på med hele ondskapens åndehær for å hindre Jesus i å gå korsets vei. Han lot en av disiplene forråde ham, og da han full av angst i Getsemanehagen ba sine nærmeste venner våke med ham, sørget Satan for at de sovnet alle tre. Så måtte Jesus gå inn i kampen alene, og så tøft ble det for Jesus at han tre ganger ba sin Far om å få slippe dette, men hver gang la han til: Skje din vilje, ikke min!
Ikke så at Jesus vaklet i sin beslutning om å gå korsets vei. Jesus hadde ikke et syndig kjød som oss. Men han hadde som oss et skrøpelig legeme og kunne føle smerte både i kropp og sjel. Adolf Bjerkreim skriver om dette: «Om hans ånd var villig og sterk nok til å møte alt som nå skulle komme, var hans legeme likevel skrøpelig. Og spørsmålet er: Ville det utholde denne overnaturlige og voldsomme spenningen i sjelen?»
Vi vet jo at angsten hans ble så sterk at han svettet blod, og det kan være grunn til å tro at Satan prøvde å drepe Jesu kropp før han kom til korset. Men det klarte han ikke, og en engel kom og styrket Jesus etter Getsemanekampen.
Et sviende nederlag for Satan.
For nå var Jesus klar til å gå korsets vei. Visst ble han fristet til å stige ned av korset, men han ble hengende, og til slutt kunne han rope: Det er fullbrakt!
Et sviende nederlag for Satan. Men berging for deg og meg.
For tar du imot, eller har tatt imot, Jesus som din Herre og Frelser, kan du også ta til deg det bibelordet som står foran det vi begynte med:
«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok kan bort da han naglet det til korset.» (Kol. 1,14)
Vekk meg først!
Før en stor vekkelse i Kina ble det satt opp skilt rundt omkring med oppfordringen: «Herre, vekk din menighet, men vekk meg først», og disse ordene ble trolig også fremholdt i mange andre sammenhenger.
Tenk om vi kunne bli mange, veldig mange, som ba denne bønnen i vårt land også. Da tror jeg mye skulle blitt til forandret til velsignelse, både i oss selv og i våre forsamlinger.
Det er jo noe som skjer når vi begynner med å peke på oss selv som dem som trenger å bli vekket opp eller få åndelig fornyelse – og ikke bare på alle de andre.
Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men da jeg var ung sa daværende ungdomsprest, Kjell Grønner, følgende: «Er du klar over at om du peker på noen, så peker det tre fingrer mot deg selv.» Ja, bare løft opp hånden, strekk ut pekefingeren og se mot innsiden av hånden, så ser du det selv.
Så er oppfordringen i dag: La oss fortsatt be om vekkelse, begynne med oss selv og la oss ikke slutte å be om vekkelse for land og folk. Be også om at Guds Ord må få tale som det står, for «det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.» (2. Tim. 4, 3)
Ja, vi trenger nok å bli vekket opp, både vi selv og forsamlingene våre!
Side 123 av 132
