Fatt mot
I Apostlenes gjerninger 28, 15 leser vi om da Paulus, som fange, nærmer seg Roma: «Brødrene der hadde fått høre om oss, og møtte oss helt ute ved Tres Tabernæ.
Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.»
Det er noe herlig som skjer når vi fatter nytt mot, og ofte er det ikke all verden som skal til.
Her var det venner som viste stor kjærlighet ved å gjøre seg umak for å vise Paulus at de både visste om han, fulgte med ham og helt sikkert bad til Gud for ham.Slik kan vi sette mot i hverandre, og så kan vi fatte mot igjen, både du og jeg.
Ofte opplever jeg også å få nytt mot av Guds løfter. Her er noen vers om det.
Fatt mot, fatt mot,
gå videre min venn
og vit at snart er mørket slutt
og det blir lyst igjen.
Jeg vil være med.
Jeg lovte jo deg det.
Fatt mot, fatt mot,
gå videre min venn.
Om veien føles tung og lang
og vanskelig å gå
Så mye hender som du slettes
ikke kan forstå.
Men løfter veller fram i deg
og gir deg mot og tro.
Du kjenner Jesus styrker deg
og vet at Gud er god.
Hans løfter holder, ingenting
er sikrere enn det.
Så la de fortsatt styrke deg
og fylle deg med fred.
Om tåke fyller dagen din
så vit at Gud er med.
Han er der likefullt
om du ingenting kan se.
En herlig nådegave
Foto: 32517658 © Wavebreakmedia Ltd | Dreamstime.com
Joni Eareckson Tada forteller i sin bok: «Diamanter i støvet» om en liten jente på 6 år.
Faren hennes var prest. En dag satt han ved spisebordet i dagligstuen ivrig opptatt med å forberede neste dags preken over teksten «Ettersom enhver av dere har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som Guds gode husholdere over Guds mangfoldige nåde».
(1. Peter 4,10)
«Da han et øyeblikk så opp fra papirene, fikk han se Beth som smilende stod og betraktet ham. – Hva holder du på med, pappa? – Jeg forbereder prekenen til i morgen. – Å, ja, når du er ferdig, skal jeg gi deg en kjempestor klem, og i samme øyeblikk la hun armene om halsen og gav ham den kraftigste klemmen hun kunne få til. – Hvorfor gir du meg klemmen nå? Jeg er da ikke ferdig ennå. – Nei, men jeg ville du skulle vite hvordan det kjennes ut når du får den.
Den lille jenten gav faren et nydelig bilde til prekenen neste dag. (...) Presten brukte sin nådegave både da han forberedte prekenen og da han holdt den for menigheten neste dag.
Men kan du se hvordan også en annen gave ble tatt i bruk? Beth brukte armene til å oppmuntre faren og minne ham om den belønningen han skulle få etter endt arbeid.»
Oppmuntringens nådegave. Hvor herlig er det ikke å møte mennesker som har denne gaven!
Ikke hva du føler
I dag blir det stadig mer fokus på hva man føler i etiske spørsmål. Det kan få svært uheldige konsekvenser. I avisen Nordlys stod følgende i en liten notis: «Sjåføren følte ikke at hun kjørte så fort. Nå må hun i fengsel...».
Vær ikke som frosken
Foto: 10077173 © Jennifer Russell | Dreamstime.
Det stakk dem i hjertet
«Det stakk dem i hjertet». To ganger i samme bibelske bok møter vi denne setningen.
Men reaksjonen er totalt forskjellig.
Først i Apostlenes gjerninger 2. kapittel etter Peters tale på pinsedag: «..da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Dette førte til at tre tusen mennesker ble frelst denne dagen.
Vi møter denne setningen igjen i Apostenes gjerninger kapittel 7. Her kommer reaksjonen etter at Stefanus har talt: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham». En helt annen reaksjon altså. Og det endte med at de steinet Stefanus. I begge tilfeller følte folk seg truffet, men måten de reagerte på var altså totalt forskjellig.
--
Dette er svært tankevekkende i dagens situasjon her til lands. Også vi må forkynne Guds Ord, uten å legge til eller trekke fra i hva Gud vil si.
Hvis ingen reagerer, blir ingen frelst. Derfor må vi forkynne tydelig. Men det å se seg avslørt som en synder kan stikke i hjertet. Og da kan reaksjonen bli forskjellig. Noe vil ta imot, noen vil ikke det, og noen vil kanskje trekke fram «krenkekortet» og slik angripe forkynneren. Likevel må Ordet forkynnes som det står. Salige er de forkynnere som gjør det – i troskap mot Gud.