Ikke hva du føler

I dag blir det stadig mer fokus på hva man føler i etiske spørsmål. Det kan få svært uheldige konsekvenser. I avisen Nordlys stod følgende i en liten notis: «Sjåføren følte ikke at hun kjørte så fort. Nå må hun i fengsel...».

Les mer …

Det stakk dem i hjertet

«Det stakk dem i hjertet». To ganger i samme bibelske bok møter vi denne setningen.

Men reaksjonen er totalt forskjellig.

Først i Apostlenes gjerninger 2. kapittel etter Peters tale på pinsedag: «..da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Dette førte til at tre tusen mennesker ble frelst denne dagen.

Vi møter denne setningen igjen i Apostenes gjerninger kapittel 7. Her kommer reaksjonen etter at Stefanus har talt: «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham». En helt annen reaksjon altså. Og det endte med at de steinet Stefanus. I begge tilfeller følte folk seg truffet, men måten de reagerte på var altså totalt forskjellig.

--
Dette er svært tankevekkende i dagens situasjon her til lands. Også vi må forkynne Guds Ord, uten å legge til eller trekke fra i hva Gud vil si.
Hvis ingen reagerer, blir ingen frelst. Derfor må vi forkynne tydelig. Men det å se seg avslørt som en synder kan stikke i hjertet. Og da kan reaksjonen bli forskjellig. Noe vil ta imot, noen vil ikke det, og noen vil kanskje trekke fram «krenkekortet» og slik angripe forkynneren. Likevel må Ordet forkynnes som det står. Salige er de forkynnere som gjør det – i troskap mot Gud.

Grunn til glede

«Så vendte gjeterne tilbake, og de æret og priste Gud for alt de hadde hørt og sett, slik det var blitt fortalt dem. (Lukas 2, 20)

Først ble de redde.
Så sikkert forundret.

Deretter må det ha gått opp for gjeterne på Betlehemsmarkene at det engelen sa var virkelig. I alle fall tok de turen inn til Betlehem. Og de ga seg ikke før de fant fram til stallen med et lite barn som var svøpt i lintøy og lagt i en krybbe. Det skulle være tegnet på at engelen snakket sant om en nyfødt Frelser.

De kom, så og gikk.
Men mer enn det.

På vei tilbake hadde de med seg en ny glede og en ny visshet. Guds budskap var sant! Alt var slik det var blitt fortalt dem – og de slapp lovprisningen løs.

---

Vi jubler stadig over idrettsprestasjoner.
Skulle vi ikke mer glede oss over den fantastiske seieren Jesus brakte ved først være villig til å komme til jorden, og siden gjennomgå både Getsemane og Golgata?

I fattig stall, i krybbens halm

der fødtes Han vår Frelser sann,

om hvem profeten bringer bud

som evig Fader, veldig Gud.

Han kom fra Himlens herlighet

inn i vårt kav og mas og strev.

Av kjærlighet kom Han hit ned

og brakte til oss evig fred.

La julens budskap tone ut.

La lovsang bryte fram på nytt.

La runge over land og by

en jubeltakk til Ham, på ny!

Et frelsernavn

Og se, du skal føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. (Lukas 1,31)

 En av våre radio og TV-kanaler hadde for noen tiår tilbake et programinnslag der en ba publikum om å sende inn navn på personer som hadde navn som stod i stil med deres yrke.
Eksempler på dette kan være snekkermester Hammer, elektriker Lampe, fjøsrøkter Kalve og el-verkssjef Strømmen.

--

På Jesu tid betydde navnene man ga til de nyfødte langt mer enn de ser ut til å gjøre i dag.
Derfor var det ikke det minste tilfeldig at Jesus fikk det navnet han fikk, som bibelordet ovenfor forteller om.
Som dagens skriftord viser, var det heller ikke Maria og Josef som bestemte dette navnet. Det gjorde Gud selv, og Hans sendebud, engelen Gabriel, formidlet det til Maria.

--

Navnet Jesus betyr «Herren frelser». Det sier noe om både hvem Han er og om oppdraget Han hadde da Han kom til jorden. Han var også selv sitt oppdrag bevisst.
I Matteus 20. kapittel, sier Han at Han «ikke kom for åla seg tjene, men for Selv å tjene, og for å gi Sitt liv som løsepenge for mange».

Helt utrolig er det for tanken at Gud selv kom til jorden som et menneske, født fattig i en stall, men min forstand går helt av hengslene helt når Gud i tillegg går i døden for vår synder.

Men jeg priser Ham av hele mitt hjerte for at Han gjorde det.

Sangens velsignelse

I dag tar vi med litt mer rundt sangen: Klippe, du som brast for meg.»

En av Londons beste sangere ble under verdenskrigen såret ved Marne. Han ble truffet av en kule, som trengte igjennom nakken og ble sittende fast i hans hals. Legen konstaterte at tungen måtte opereres bort om livet skulle reddes. Da svarte mannen: «Jeg har vært sanger i 20 år, og nå vil jeg gjerne for siste gang synge en sang.» Legen tillot dette, og den sårede sang «Rock of ages, cleft for me» - «Klippe, du som brast for meg».
--
Under en gruveulykke i England ble flere arbeidere levende begravd. Da det ble funnet en mann som var aldeles uskadd, kom det fortgang i arbeidet. Etter store anstrengelser i løpet av et par dager kunne en høre en lyd der inne fra gruven.  «Er det noen der inne?» ropte en av arbeiderne. «Ja,» kom svaret meget svakt. «Er du kommet til skade?» «Ja, føttene mine er blitt knust under en klippeblokk.» «Er du alene?» «Nei, Jesus er hos meg. Jeg lærte ham å kjenne her nede gjennom en sang som min mor lærte meg. Han vil sikkert bli hos meg til min sjel går inn i de evige boliger.»

Deretter sang han et vers fra «Klippe, du som brast for meg.» Dagen etter fant de ham. Hendene hans var foldet og ansiktet hans vitnet om en dyp, stille fred. Han var berget inn i fredens hjem.

Vitnet gjennom vaskejobben

I sin bok «Under evige armer» forteller Arne Prøis følgende:

«Jeg har kjent en lekpredikant som bar æresnavnet Valdresbispen. Det hadde han fått for sin livsvandel. Og høyest stod han i kurs i hjembyen for den måten han sørget for sine foreldre på.  Han var et stort Ordets vitne, men et større Livetsvitne.

Arbeidsplassenes vitner hører hjemme der ingen predikant får komme, der hvor få går og hører Guds Ord. I disse kretser er det livet som teller.
På et hovedstadssykehus var det en troende vaskehjelp av den gamle skole. Ved stor vennlighet og enestående pliktoppfyllelse hadde hun opparbeidet seg en respekt hun ikke ante rekkevidden av. Enda til toppsjiktet på sykehuset la ofte veien om baktrappen hvor hun residerte. De nøt bare det å møte henne.
En dag spurte en oversøster hvorfor hun la hele sin sjel i trappevasken. Hun overså verken kroker eller kriker. – Det er jo ingen som ser det, sa oversøster. – Jo, Gud, svarte den andre i stort alvor. Vaskejobben var hennes vitnesbyrd.  -- Vi ser og tror slike vitnebyrd. Gud ser også og gleder seg.»
Så siterer han en strofe av Lina Sandell:

Å, Herre, lær meg vitne så/
hvor du meg setter her,/
at hele verden må forstå/
at du den rette er,/
ja, la ditt stempel, rent og klart/
på meg bli åpenbart./
(Lina Sandell)

Reddet i den ellevte time

Dette er et uttrykk som vanligvis brukes når en synder omvender seg til Gud ved avslutningen av sitt liv. Og her er en liten gripende historie hentet fra Amerika. Han var et bønnebarn, og ble frelst i den ellevte time.

Hans mor hadde vært enke i mange år nå. Helt fra sin ungdom av hadde hun levd et rikt liv med Gud. Mange tunge tider hadde hun gjennomgått. Tider som virkelig hadde satt troen på prøve. Den ene etter den andre hadde hun fulgt til den siste hvile. Nå hadde hun bare denne ene sønnen i livet. Han var hun særdeles glad i, og kjærligheten var gjensidig. Han hadde vært henne til stor trøst og oppmuntring. Selv om han nå hadde stiftet sitt eget hjem og bodde langt borte, var han ofte hjemme og så til henne.

Men han var ikke frelst, og det var mors store sorg. Hennes høyeste ønske og bønn til Gud var at han måtte bli frelst.

Hun maste aldri på ham om at han måtte gå på møter eller at han måtte omvende seg til Gud. Den veien hadde hun ingen tro på. I stedet gikk hun bønneveien og «maste» på Gud. «Det er jo du, Gud, som må omvende ham og frelse ham,» sa hun så ofte når hun ba for ham.

En dag kom han farende som en storm. Høyreist, stor og kraftig var han. Og uniformen han bar, fortalte at han var nådd høyt i gradene i det amerikanske militære. Han nøt stor respekt både blant befal og soldater som han hadde å gjøre med.

Nå skulle han ut i den store krigen. Han måtte bare hjem og si farvel med sin mor.

Hennes avskjedsord lød slik: «Når du ligger ute på slagmarken, vil du da huske at du har en gammel mor på kne i bønn til Gud for deg?»

Dager gikk, uker og måneder. Amerikanerne hadde framgang på alle fronter. Men ikke uten tap av menneskeliv. Flere ganger hadde mor lest i avisen – lange lister av falne. En dag var det som om hun ble helt lamslått. I et felt for seg selv leste hun navnet på sin egen sønn. Det stod med fete bokstaver, og mange rosende ord om denne helt av en mann, som et av Amerikas største befal. Nå hadde han gitt sitt liv for sitt folk og sitt land.

Ingen ting av dette kunne trøste mor. Hun låste seg inne. Ville ikke se eller snakke med et menneske. Det verste var, - troen holdt på å knekkes. Ordet «fortapt» «fortapt» runget i hennes ører, og anfektelse, tvil og fortvilelse la seg innover henne.

Men nei, han gikk ikke fortapt.

Da han lå ute på slagmarken, kom han mors siste ord i hu. Han fikk se – ikke bare sin knelende mor, men han fikk et møte med mors Gud. Han som elsket denne syndige verden, slik at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og han fikk oppleve sangerens ord: «Det er liv i et blikk på det blødende Lam».

Men hvordan skulle nå mor få vite dette? Hun måtte få vite det, tenkte han. Ikke hadde han noe å skrive på og ikke noe å skrive med. Men han fant på råd. Med de siste krefter han hadde, dyppet han fingeren i sitt eget blod og skrev på det venstre militærermet: «I am saved, mother». Jeg er frelst, mor.

Den første kjærlighet

Jeg kom over følgende utdrag av talen som Kong Haakon VII holdt 17. mai 1945. Der sa han følgende:

 «Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen.

Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet. Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:

Norske Mand i Hus og Hytte
Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte
skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet,
Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet,
saa vi vandt vor Ret.»

– – – 

I dag tenker dessverre mange helt annerledes. Gud er ikke med i regnskapet!

De gamle snakket mye om at vi ikke må stille oss slik at lysestaken blir fjernet fra landet vårt. Tankegangen er ikke tatt helt ut av luften.

Slik står det i Johannes Åpenbaring 2, 4-5:

»Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.»

– – –

Den første kjærlighet. Har du den?