Konsert uten program

Kjøpte dette en gang jeg var Nederland. Det betyr vel noe sånt som at «Til livets konsert trykker ingen et program.» Nei, hvordan skal en kunne gjøre det? Det ligger jo ikke i våre hender hva som skal skje oss videre framover i livet. Derfor er det så viktig at vi legger våre liv i Guds hender.

Losen

En los her til lands som det går frasagn om er Ulabrand, som til og med har fått en statue og flere redningskøyter oppkalt etter seg. Han het egentlig Anders Jakob Johansen, og han berget mang en skute trygt i havn i Skagerrak.
Ulabrand er oppfattet som et symbol på godt sjømannskap og den viktige tjenesten losene gjorde for sikkerheten på havet. Det er mange historier om Ulabrand og hans bravader. De fleste er nok overdrevne, men han blir beskrevet som «en sjømann av den rette støpningen, dristig når det gjaldt, modig og snarrådig», heter det.

--

I Åndens verden seiler vi ofte i urent farvann, og da er det godt å ha Den himmelske losen om bord. Han som kan stille stormen, og når dødens brottsjø oss møter, kan få båten trygt i havn.

La oss ta med et vers fra Hopper/Fjærestrand sin sang om dette:

Jesus Frelser, los du meg,
dit hvor stormen raser ei!
Før mitt lille livsskip frem,
til de frelste sjelers hjem.
Mot dets kyster speider jeg,
Jesus Frelser, los du meg!

Vekkelsen må begynne i vår egen sjel

Vi ber om vekkelse. Vi lengter etter vekkelse. Men den må begynne i oss selv. Noen vers om det denne gangen,

Vi ber at Gud må tenne
nytt lys i nyes sinn,
at vekkelsen må brenne
og lukke Himlen inn
i vinterkalde sjeler
slik at de finner ro,
og møter Ham som heler,
forandrer tvil til tro.

Men vekkelsen må finne
en start i egen sjel,
for skal vi andre vinne
må vi selv ha del
i Jesu rike nåde
og Hans rettferdighet,
så viljen Hans får råde
i tro og kjærlighet.

Så la oss villig lytte
til Åndens myke røst.
Og aldri må vi bytte
den bort med falskhets trøst.
For Ånden selv vil tenne
ny ild i våre sinn
og nye skal bekjenne:
«Tenk Himmelen er min!»

Kjærligheten tvinger oss til å si ifra

(Foto: youtube.com)

 

I ørkenen er det en synd som er større enn alle andre. Det er å vite hvor det er vann, men ikke fortelle det videre.

Ikke gi opp.

Det forteller en historie om en eldre mann som stod på Ål stasjon og ventet på toget. Etter en stund kom en dame, og så spurte hun: – Hvor har du tenkt deg i dag da? – Jo, jeg skal på klassefest, svarte mannen. Kvinnen så på ham og lurte: – Kan du si meg hvor gammel du er? – Ja, jeg er 95 år, sa mannen. – 95 år! Da kan dere ikke være mange igjen på denne klassefesten! – Nei, de siste årene har jeg vært aleine, svarte mannen.

--

Smiler litt av denne, men det finnes en fin historie som ligner. Her er det også en mann av den eldre garde. Men her er det snakk om bønnemøter, og denne mannen hadde fortalt at det var noe han gikk trofast på. – Hvor mange er dere som samles da? – Nei, vi er ikke så mange nå. De siste årene har jeg vært alene. Men jeg har lyset på så folk skal skjønne at det er noen som ber!

--

Herlig tenkte, jeg, men også litt trist. Herlig med slike trofaste folk. Men trist at oppslutningen om bønnemøtene mange steder har vært minkende. Kanskje bortsett fra de siste årene. Jeg har hørt mange vitnesbyrd i koronatiden om forsamlinger det bønnesamlingen har fått ny giv. Når en ikke har kunne være mange på samlinger, har bønnemøtene vært til stor velsignelse og tilført svært viktige åndelige vitaminer til dem som har tatt del i dette. Måtte det fortsette!

Kristne i Ukraina

Smitte hindrer seiersprisen

OL i Beijing ble en merkelig affære, og der har selvsagt med Covid 19 å gjøre. Det ble et helt annet OL enn forventet når flere av de største favorittene ikke kunne delta på grunn av smitte eller karantene. Likevel ønsker jeg ikke å snakke ned de som fikk de gjeveste medaljene. Det ligger enorm trening bak slike situasjoner uansett.

Men flere potensielle vinnere vant altså aldri.

Du er kalt til, og du kan vinne en himmelsk seierkrans. Mange prøver av all makt å leve et liv som gjør dem verdig til den. De har kanskje hørt forkynnelse at om du gjør så godt du kan, så kan du gjøre deg fortjent til den. Og så lever de et liv i stor fromhet og stor forsakelse, og mange av dem kan vise til et lass med gode gjerninger, og til at de har en etikk og en moral langt over gjennomsnittet.

Likevel får de ikke den himmelske seierskransen, mens andre med langt dårlige etiske og moralske prestasjoner å vise til, får den. Hvorfor det? Jo, fordi de er smittet av synd.

I Romerbrevet 3, 22-24 står det: For det er ingen forskjell,²³ alle har syndet og mangler Guds herlighet.²⁴ Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.»

Er vi ikke rettferdiggjort i Jesus Kristus bærer vi fortsatt syndesmitten selv. Bare Jesus kan gjøre oss fri fra den.

Hedrer du din Far i himmelen?

 - Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. (Matt.15:8)

 En rik gammel kjøpmann etterlot seg en stor arv. Men arvingen, mannens eneste sønn, var vanskelig å finne. Etter en tid meldte det seg imidlertid med korte mellomrom tre menn som alle påstod at de var den rette arvingen.

Dommeren hentet da et bilde av den døde og sa at den som med pil og bue kunne treffe merket han hadde satt på brystet på portrettet, ville bli holdt for å være den rette arvingen.

To av mennene gjorde seg straks klar til å skyte, men ingen av dem traff. Så kom turen til den tredje. Han stod og siktet lenge, lenge, men til slutt kastet han, bleik og med tårer i øynene, buen fra seg og sa med skjelvende røst at han ikke kunne få seg til å skyte på et bilde av sin far. Det ville være å krenke minnet hans. Det fikk heller være med hele arven.

---

Hvordan er det med deg og meg? Hva betyr mest for oss? Er det denne verdens goder og anseelse - eller å ære vår Far i himmelen?

«Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke.», sier Johannes 5,44.
Nei, Gud alene skal ha æren! La det være vårt fokus!

--

Kjære, Gud, i din nærhet

vil vi opphøye ditt navn.
Kjære Far, du er verdig

til å få vår takkesang.