En innvendig masseutskifting
–Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.
(Salme 40:3)
På et årsmøte sommeren 1997 møtte jeg en tøff og kraftig gravemaskinsfører i begynnelsen av 30 -årene. Han var blitt kristen for fire måneder siden.
Han fortalte at han hadde gått på møte, og blitt bedt for. Og for å beskrive det som skjedde etterpå, tok han anleggsspråket til hjelp.
–Den natta opplevde det jeg på anleggspråket vil kalle en masseutskifting, sa han.
–Masseutskifting?.
-Ja, nettopp. Du skjønner når vi utfører masseutskifting, graver vi først vekk den gamle gjørmen og legger stein ned i plassen for den. Slik skaper vi et solid, nytt fundament.
---
Dagens skriftord bærer bud om at David opplevde det omtrent på samme måten.
Steil strid kan stoppe arbeidet
-..så gjør min glede fullstendig ved å ha det samme sinnelag og den samme kjærlighet, og vær ett i sjel og ha samme tankegang. (Fil. 2:2)
Bladet Coffee Break forteller om en mann som ropte på naboen og ba ham om å flytte en svær sofa som hadde satt seg fast i utgangsdøren. De dro av alle krefter til de var helt utmattet, men sofaen var ikke til å rikke.
«Nei, vi får vel gi oss», sa eieren. «Vi klarer aldri å få den inn.»
Naboen så forundret på ham og sa: «Inn?».
---
Det er viktig å dra i samme retning. Mangt et kristent arbeid har gått i stå fordi det ikke fungerte slik.
Derfor oppfordrer dagens skriftord også sterkt til enhet.
Ja, det er nesten så en kan bli overrasket over hvor sterkt dette blir sagt.
Uenigheter er derfor ikke noe en kan feie under teppet. De må taes opp og arbeides med. Det krever både ydmykhet og tålmodighet - og ikke minst villighet på begge sider.
Godt er det om de som har tro for det samme blir plassert i samme arbeidslag. Er det mulig vil det være til alles beste.
Hedrer du din Far i himmelen?
Illustrasjonsbilde: Stockphoto
-Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. (Matt.15:8)
En rik gammel kjøpmann etterlot seg en stor arv. Men arvingen, mannens eneste sønn, var vanskelig å finne.
Etter en tid meldte det seg imidlertid med korte mellomrom tre menn som alle påstod at de var den rette arvingen.
Dommeren hentet da et bilde av den døde og sa at den som med pil og bue kunne treffe merket han hadde satt på brystet på portrettet, ville bli holdt for å være den rette arvingen.
To av mennene gjorde seg straks klar til å skyte, men ingen av dem traff. Så kom turen til den tredje. Han stod og siktet lenge, lenge, men til slutt kastet han, bleik og med tårer i øynene, buen fra seg og sa med skjelvende røst at han ikke kunne få seg til å skyte på et bilde av sin far. Det ville være å krenke minnet hans. Det fikk heller være med hele arven.
---
Hvordan er det med deg og meg? Hva betyr mest for oss? Er det denne verdens goder og anseelse - eller å ære vår Far i himmelen?
Gud har ikke avskrevet deg
–For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv (Johs. 3:16)
Eieren av et pensjonat som hadde beliggenhet like vis á vis et begravelsesbyrå forteller følgende til «Readers Digest».
«En gjest som hadde bestilt rom på pensjonatet vårt, hadde problemer med å finne frem. Han tok feil og gikk inn i begravelsesbyrået like over gaten, satte fra seg koffert og ryggsekk og spurte:«Er det her jeg skal skrive meg inn?»
«Nei», fikk han til svar. «Her kan du bare bli avskrevet.»
---
Du er ikke avskrevet av Gud.
Du kan få komme til ham, igjen og igjen, å finne nåde og ny tilgivelse. Døren er åpen for alle som søker Jesus.
Uansett hvor elendig du er, uansett hvor dypt du har falt, så vil du finne at du ikke er avskrevet hos Gud - om du kommer.
Men illustrasjonen har også et klart alvorlig poeng.
Det går an å bli blant dem som ikke har sitt navn innskrevet i Livsens bok.
Det kan du enda gjøre noe med.
Vil du gjøre det i dag?
Er du takknemlig?
Georg S. Geil refererer i sin bok «En sang for den lyse dag» en historie som er hentet fra en engelsk havneby.
«En mann hadde reddet en gutt fra drukningsdøden, og dagen etter redningen kom guttens mor gående bortover gaten. Da fikk hun øye på redningsmannen som gikk på den andre siden.
Resolutt styrtet hun over: «Var det ikke De som trakk sønnen min opp av vannet i går?»
«Jo», svarte mannen og prøvde å se beskjeden ut.
«Ja, men da er det akkurat Dem jeg er på jakt etter!
Si meg en ting: Hvor gjorde de av luen hans?!»
---
Hva skal vi si om en slik historie?
Burde ikke morens første tanke være å takke denne mannen så inderlig hun kunne, i stedet for å halvveis anklage ham for å ha rotet vekk guttens lue?
De fleste vil nok synes at moren sin reaksjon var urimelig og uforståelig.
Hvordan er det med oss ?
Visst har vi lov til å komme fram for Gud med våre sukk og vår klage.
Men vi må aldri glemme å takke Gud igjen og igjen for livet vi lever nå, og for Jesu offer som gjør at vi også kan få del i det evige livet.
