Misjonsrapport fra Harald Kjevik:

”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Luk 2,49.

Det er en litt underlig historie Raimo Juhani i Evangelisten’s Helping Hand (EHH) ga oss innblikk i nylig. Det første bibelordet som rant meg i hug – var faktisk det siterte fra Lukas andre kapittel. Mai måned har de siste årene vært tiden for den store samlingen for barn og unge i Krishnunipalen, VBS (Vacation Bible School) har de kalt den, og den har funnet sted i mai måned, fordi dette er skoleferiemåneden i India. Men akkurat i år ble den avlyst på grunn av byggearbeidene på den store kirken på stasjonsområdet. Det ville være for farlig å ha over 800 barn vrimlende rundt på en farlig byggeplass.

Men noe må ha sviktet i informasjonen, for da den tradisjonelle tiden kom for den ”årvisse” samlingen, begynte barna bare å strømme på.

 

Selv en del av de voksne hjelperne hadde ikke oppfattet beskjeden om avlysning, og det var jo egentlig bra – nå kunne de hjelpe til, for her gjaldt det å improvisere. I all hast bestemte Raimo Juhani og kona, Suhasini, seg for å lage til et arrangement over ”en dag” (One Day Retreat) for 150 barn. Det ble både bibelundervisning, opplæring i sangleker og god, nærende kost for kropp og sjel. De ankomne hjelpelærerne ble engasjert i sine vante roller, og i tillegg måtte det holdes vakt, så barna ikke skulle innta den farlige byggeplassen. Så – heldigvis – det improviserte arrangementet ble brakt vel i havn. Sannelig godt at Misjonstjenesten for kort tid siden hadde åpnet en ny lekepark for barn. Jeg tror også hendelsen illustrerer at kommunikasjonen har trangere kår i det mangfoldige India enn i oversiktlige Norge.

Men jeg vil også legge til at disse barna må ha følt en viss dragning mot det stedet de i en rekke år har følt Herrens nærvær. Selvfølgelig har lek og spas med jevnaldrende spilt sin rolle, men vi vet at Gud kaller også på den unge gjennom sin Ånd, og ”det åndelige” har en svært så åpen kanal hos det unge indiske sinn, og særlig hos dem som alt har ”sett og smakt at Herren er god” (se beg. av 1Pet 2).

Vi har nevnt det før, denne sommeren må ha slått rekorder i Andhra Pradesh – hva temperaturer angår. Flere dager nådde temperaturen 54 gr. C. Da overraskes vi ikke av at dødstallene kom opp i over 2000, bare i Andra Pradesh. En annen konsekvens av den sterke varmen er at betongarbeidene på stanse en tid – alt tørker for fort, og resultatet er at betong og puss smuldrer opp.

Imidlertid, så har det første monsunregnet meldt sin ankomst og kjølt ned atmosfæren betydelig. Nå er bare ønske og bønn at regnet må bli rikelig over tid – risavlingene til høsten (november) er avhengig av rik nedbør, særlig i startfasen.

Da ”Bibelskolen” vel var i havn, tok den lille familien i Krishnunipalem seg tid til en liten ferie for nedkjøling i Manali, Himachal Pradesh i Nord-India. Fire dager ble det i nærheten av snøen i Himalaia, men 30-timers togreise på andre klasse frister kanskje ikke til gjentagelse. Heldigvis ble ingen av oss syke, legger Raimo Juhani (Chinney) til.

Jeg er ellers noe bekymret for helsa til Chinney. Han ødela seg stygt i beinet etter at han tråkket på noe skarpt på byggeplassen. Han hadde hørt mistenkelige lyder og løp etter en tyv i nattemørket. Det blir ikke lett for en travel misjonsleder, når legen sier at du må ta det med ro med beinet noen uker. Eller som nå, når han har fått store smerter i nakke/skulder og arm, noe som sikkert skyldes overanstrengelse ved datamaskinen. Når en mann som Chinney karakteriserer smertene som ”uutholdelige” (unbearable), må det være ganske ille.

Våre ledere der ute trenger i sannhet forbønn både for legem og sjel. Luke Bob i Betelkirkene har en vanskelig diabetes å kjempe med, og vi vet at mange av dem må stri med febersykdom i regntiden. Prasanth Kumar var veldig dårlig i feber for et halvår siden.

Vi vil til sist ta med at Luke Bob igjen minner oss på at det viktige kirkestedet i Pothavaram trenger utbygging med kirke, pastorbolig og undervisningslokale, mens hovedstasjonen i Nallajerla trenger sårt til oppgradering.

Jeg har for tiden lite ”økonomisk trøst” til våre ledere i Sør-India. Faktisk er situasjonen så vanskelig at for første gang på 11 år er jeg ikke i stand til å gi en fullgod forsendelse. Det mangler egentlig en halv million på det.

Men bønnens vei har virket før, og nå vil jeg tro at ”saken” har fått flere forbedere.

Med ønske om god sommer til dere alle fra Evangelistens Misjonstjeneste.