Av Ingeborg Liland
Evangelisten 1. september 1961:
”Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!” Sal 27,14.
”Bi på Herren!” (Gml. overs.)
Det var nok ikke lett for den livlige og impulsive David å vente. Ikke underlig at han både i begynnelsen og slutten av setningen minner seg selv om dette.
Nå er det du som leser dette som trenger til å oppmuntres i å vente på Herren. Vente, fordi stormen om deg truer med å dra deg under. Ditt hjerte er urolig og tvilende. Du mente du førte Guds sak. Men så ble dine ord og dine handlinger snudd på til de ble et våpen mot deg. Og i kampen glemte du stundom å gi kjærlighetens salve til de sårede. Du trenger å bli stille, så Gud kan få tale til deg om sin fred. For det går an å ha fred endog midt under striden. David sier i Salm 55,19: ”Han forløser meg i fred fra striden som er reist imot meg.” Ennå mens sladderbølgene går om deg, skal du kunne hvile i Gud. I ensomhetens stillhet, når det kjennes som om ingen forstår deg og ingen kan hjelpe deg, skal du få høre Guds tale til deg mer enn noensinne.
Og du som har bønner du ikke har fått opplevd noe svar på, du trenger å være stille, så du kan høre Ham si til deg: ”Hva jeg gjør, skjønner du ikke nå, men du skal skjønne det siden.” Hver bønn i Jesu navn blir gjemt hos Gud, til han kan gi oss den igjen i form av velsignelse og bønnhørelse.
Det er godt å vente på Herren når vi må ta bestemmelser og ikke vet hva vi skal velge. Gjennom bønnen skal vi få kjenne Hans vilje og bli villige til å gå den rette vei, selv om Han leder bare et skritt om gangen.
Og når hjertet gjennomskjæres av smerter, og sorgens mørke senker seg over oss, ja, da trenger vi å være stille og vente på Gud. Han skal komme oss nær, og da blir mørket rundt oss lys. Vår gråt blir uten bitterhet, og vårt savn uten selvmedlidenhet.