Av Jan Veiby

«Jesus gråt»  Joh. 11,35.

Joh. 11 handler om Lasarus som ble oppreist fra de døde.  Det er det syvende tegn hos Johannes.  Og den mektigste av alle Jesu undergjerninger.  Lasarus var ikke den eneste som Jesus vekket til live igjen.  Men det spesielle her var at han hadde allerede ligget fire dager i graven, og legemet var alt begynt å gå i oppløsning.  Her var det ingen tvil om at døden virkelig var inntrådt.  Den Herre Jesus åpenbarer her sin guddomsmakt.  Ved å oppreise Lasarus fra de døde.

Medlidenhetens tårer
Men vi ser også hans menneskelighet.  «Jesus gråt» (v.35).  Dette er det korteste verset i Bibelen.  Men det inneholder mye.  Det sier oss noe om Jesu ømme hjertelag.  Med sine tårer viser han sympati og medfølelse i sorgen.  Han gråter med de gråtende.  Et vakkert trekk ved vår Frelser og Herre.  Ordet for gråt som brukes her betyr at han gråt ikke høyt, men felte tårer i stillhet.  Men han gråt åpenlyst, for folket la merke til det og kommenterte det.  Men Jesus gråt ikke som de andre.  Når vi gråter, er det samtidig et uttrykk for maktesløshet.  Vi gråter for å vise deltagelse i sorgen, men mer kan vi ikke gjøre.

Jesus derimot hadde makt til å forandre situasjonen.  Han kunne bringe liv av døde.  Vende sorg til glede.

Jeg tror ikke Jesus gråter på denne måten i dag.  Nå som han er opphøyet ved Faderens høyre hånd.  Men forståelse, varme og trøst skal vi alltid få regne med.  «Er det noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet» (Fil. 2,1).  Det høres ut som et spørsmål.  Men Paulus setter ikke noe spørsmålstegn ved det.  Det er en kjensgjerning.

Fortvilelsens tårer
Også ved to senere anledninger leser vi om at Jesus gråt.  «Da han kom nær og så byen, gråt han over den» (Luk. 19,41).  Det er siste gang Jesus kommer til Jerusalem før sin lidelse og død.  Han blir hyllet av mange, men vet at folket har forkastet ham.  Derfor gråt han i fortvilelse og nød over sine egne, som ikke ville ta imot ham.  Ordet for gråt som brukes her er et sterkt uttrykk.  Han hulkegråt.  Det var en smertelig gråt.  Også dette sier noe om hans store kjærlighet.  Han elsker alle.  Derfor vil han så gjerne frelse.

Lidelsens tårer
Siste gang vi leser om at Jesus gråt er i Hebr. 5,7: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden.  Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt».

Her ser vi dypt inn i den sjeleangst Frelseren opplevde i Getsemane. 

Her står vi på hellig grunn.  Vi forstår ikke hva Jesus måtte lide og gjennomleve for vår skyld.  Men han var villig og gikk korsets vei.  Han var lydig til døden, ja korsets død.  Det kostet meget.  Ikke bare tårer og smerte.  Han gav alt.  Sitt liv og dyrebare blod.  Alt for å gi oss del i en fullkommen frelse og en evig glede.  Han drakk lidelsens bitre beger, for at vi skulle få nyte frelsens beger i fullt mål.