Av Eivind Flå
Jak 4,6: «Men desto større er nåden han gir. Derfor sier Skriften: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.»
Benjamin Franklin har sagt: «Gud hjelper dem som hjelper seg selv.» I 1827 vant de liberale en stor seier i valget i Frankrike. Mottoet deres for valgkampen var: «Hjelp deg selv, så vil himmelen hjelpe deg.» (Aide-toi et le ciel t'aidera). Salme 119 er Bibelens lengste kapitel, og viser oss en helt annen vei. Det dreier seg om 176 vers om Guds ord, men også om alvoret i å ydmyke oss for Herrens ord og den hjelp Han gir. Det er det stikk motsatte av selvhjulpenhetens vei! Tre ganger blir vårt behov for ydmykhet understreket i salmen. Først i vers 67: «Før jeg ble ydmyket, for jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.» Deretter i vers 71: «Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.» Og til sist i vers 75: «Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har du ydmyket meg.»
Det sitter langt inne for det naturlige menneske å bøye seg for Guds ord. Herren innbyr den trassige og egenrådige synder til å vende om, men ofte blir det som det står i Jes 28,12: «Det var han som sa til dem: Dette er ro, unn den utmattede ro, og dette er hvile. Men de ville ikke høre.»
Ifølge Mark 7,21-22 kommer hovmod fra menneskets onde hjerte. En konsekvens av syndefallet er selvopphøyelse, selvhjulpenhet, selvrettferdighet og selvtilfredshet. I vår postmoderne tid kaller vi det gjerne for «selvrealisering». Bibelen kaller det egenkjærlighet (se: 2 Tim 3,2). I Dommerbokens siste vers kan vi lese om hva som skjer når mennesket velger seg selv fremfor å ydmyke seg for Herrens ord: «Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne.» Konsekvensen ble anarki og en av de største ulykkestider i Israel.
I Jes 57,10 kan vi lese om Israels ulykke: «På din lange reise ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak.» Menneskets redning er hva vi kan kalle «kapitulasjonens nåde». Vårt nullpunkt er Guds utgangspunkt! Det er Åndens gjerning som gjør at et menneske erkjenner: «Jeg gir tapt» eller «Jeg kapitulerer» Det er det motsatte av stolthet (Pride). Når mottoet blir: «Har du lyst har du lov», blir mennesket «syndens trell» (se: Joh 8,34). Synderen må kapitulere sin egen vei for å komme inn på nådens vei.
I 2 Krøn 7,13-14 kan vi lese om hva som var Israelsfolkets redning i deres dypeste nød: «Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.» Dette er også redningen for oss i dag!
A.W. Tozer har formulert det slik: «Det er tvilsomt om Gud kan velsigne en mann høyt før han har såret han dypt.» I Job 36,15 sier Elihu til Job: «Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.» Når Herren slik ydmyker oss, har det alltid sin årsak i at han elsker oss og ønsker å frelse oss fra fortapelse og undergang. Når Herren slår, er det alltid for i neste omgang å gi legedom. Det er derfor mye bedre å ydmyke seg for Herren nå, for en dag skal alle uansett måtte ydmyke seg og gi Herren rett. Jes 2,11 skal oppfylles om vi liker det eller ei: «Menneskets stolte øyne blir ydmyket. Mennenes stolthet blir bøyd, og Herren alene er høy på den dagen.»
Den store tenkeren Blaise Pascal har sagt det så treffende: «Et menneske er størst når det kneler!» Salme 95,6 sier det slik: «Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren, vår Skaper!» Dette er dødens vei for selvlivet, men det er likevel livets vei! Seierherren fra Golgata er Livets Herre!
Før sin død, 18. februar 1546, skrev Martin Luther en huskelapp til eget bruk, som på mange måter oppsummerer reformatorens teologi: «Wir sind Betler, hoc est verum», «Vi er tiggere – det er sant!» Hans Adolph Brorson formulerte det slik i 1735 «Det er ære her å ligge, det er rikdom her å tigge.» I sin nød ba tolleren i tempelet en kort, men befriende bønn: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18,13). Han fikk gjennom denne bønnen et møte med den Gud forfatteren av Salme 119 henvendte seg til: «I trofasthet har du ydmyket meg.»
