Av Per Hilleren
Skrevet i Jerusalem 26. oktober.
Jeg er i dag i Jerusalem. For første gang i mitt liv går jeg i disse gater. Det er en mektig følelse å reise opp gjennom Judea bergland og til Jerusalem. Alt er så mye større enn jeg hadde ventet, og det er så mange fjell og forhøyninger en må over før en endelig er der. Det har vært tørketid fra april til nå i slutten av oktober, men langs ørkenveien er det grønne skoger, hager og plantasjer. Det frodige og det golde skifter uavlatelig på veien opp. Endelig er jeg der og får det første syn av Jerusalem.
«Rundt omkring Jerusalem er det store berge.»
Det nye Jerusalem taler vi ofte om i kristelig språkbruk. Der er allerede bokstavelig talt et nytt Jerusalem. Store moderne bydeler reiser seg med brede gater og moderne butikker, skoler, universitet, hoteller og alt hva en hovedstad i et kulturland krever. Men dette er Jerusalem. Etter moderne oppfatning ligger byen på det mest ulagelige sted i landet. Likevel er dette landets hovedstad, og den blir aldri flyttet. Tel Aviv er flottere og finere i dag og ligger herlig til med Lydda flyplass i nærheten. Men denne byen kan aldri bli hovedstaden. Bare i Jerusalem finnet et Sions berg, en Tempelplass, et Getsemane, et Oljeberg og et Golgata. Disse steder kan aldri flyttes. Dette tenker jeg på når jeg står på den ene utkikksplass etter den andre i Jerusalem.
Det er planer videre i denne verdens merkeligste by. Det gamle Jerusalem er grått, gammelt og forkrøplet. Det er ingen framtidsby. Men i disse bergene sørvestover planlegges nye store komplekser. Her i Israel er det ikke langt mellom plan og utførelse. Jerusalem bygges. Er det framtidens hovedstad som bygges her? Skal lov utgå fra denne byen? Mektig og underlig er det å stå her og spørre. Jeg står nå like ved sperringene mot den arabiske bydel. Rett foran meg ser jeg det sted som jeg kanskje har syslet mer med enn noe annet sted i verden – Golgata. Jeg er bare 50 meter fra denne haug, og nærmere kan jeg ikke komme.
Litt etterpå står jeg ved Ramat Rachel, Rakels haug eller høyde. Herfra ser jeg Betlehem og Betlehems-markene. Atter står jeg ved en piggtrådnetting like ved den arabiske grense. Jeg står mellom skyttergraver, og rett over meg ser jeg en arabisk vaktpost på taket. Betlehem er ikke lenger borte enn at jeg brått hører klokkene – Betlehems-klokkene. Jeg hører dem, men kan ikke komme dit.
Nå var det ikke min egentlige oppgave å skrive reisebrev til Evangelisten. Det var bare det at denne tanken slo ned i meg: Nær Golgata – men kan ikke komme dit. Høre Betlehems-klokkene – men ikke nå fram til Betlehem. Nesten en kristen – nesten frelst – men femti meter fra Golgata. Høre tonene fra stedet hvor englene første gang sang frelsens sang, men alt på avstand.
En «piggtrådnetting» hindrer tusen sjeler fra å komme inn i Guds herlighet. Fientlige poster holder vakt. Piggtråden er den hindring som synden har lagt. Jerusalem venter på en frihetens dag da de siste sperringer skal fjernes.
Dine sperringer kan fjernes i dag! Det er en som har lagt en ny og levende vei over grensene – han som den underlige natten ble født i byen der borte, som gikk inn i den grønne hageflekken borte i skråningen der, han som døde på denne haugen bortenfor murene der. Han som reiste til himlen fra berget der borte mellom de to tårnene over snaumarken der.
Tro på ham, og du skal finne ham.
