Av Gustav Nielssen
«På min nøds dag søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten.» Salme 77,3.
Har det ikke slått deg hvordan meget som i den hellige skrift tales om netter i et Guds barns liv? Er du blitt oppmerksom på at en meget høy prosent av den troendes vandring i denne verden går gjennom mørke til lys, gjennom trengsel til fred, gjennom lange netters smerteopplevelse til lys dag?Er det gått opp for deg at kristenlivets skjønneste frukter produseres i lidelsens tider gjennom nattperioder i pilegrimens liv. Om du vil gå inn i de helliges rekker - således som deres liv er skildret fra Abel til Åpenbaringens avslutningskapittel - og tale med dem, vil du få høre de fortelle meget om netter i sitt liv, om nød og mørke, men om Herrens vidunderlige frelse og hjelp i de dype vann og de mørke dager.En av disse er Asaf – en av lederne for Davids sangerskare, en av Skriftens sangere, som har gitt oss noe av det beste fra troslivets reiselitteratur.
Stans opp foran den utrakte hånd i natten. Mørket har lagt seg over hvert fjell, hver dal og hver slette.Tungt ruger det overalt.
Det er som natten har svøpt seg i sørgeflor, hvor alle lys er slukket og alt liv dødd ut. Opp av dette mørke løfter det seg en hånd. Den senkes og løftes, - løftes og senkes – for til sist å stå der i urokkelig ro.
Den er løftet opp mot himmelen, og du spør deg selv hva dette er for noe.
Du nærmer deg hånden, - forsiktig, speidende. Kommet nær nok hører du lyden av en stemme. Hvem kan det være som er ute i svarte natten med utrakt hånd mot en mørk himmel?
Plutselig hører du røsten heve seg til et gjennomtrengende rop. «Min røst er til Gud og jeg vil rope,» lyder det ut i natten, mens hånden løftes ut i mørket. Du aner at det er et menneske i nød, som her er gått ut i nattens ensomhet for å møte Gud med sin sorg og sin smerte. «På min nøds dag søker jeg Herren,» hører du det ropes ut i mørket. «Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet?»
Et menneske i nød.Et rop i natten etter hjelp.En løftet hånd i nattens mørke i bønn om nåde.
En tom hånd, - en talende hånd, - et taust rop til den evige Gud fra et hjelpeløst menneske om utløsning og frelse. På samme måten som hin Guds mann, som stod på fjellets topp i Refidino-dalen med løftede tomme hender mot Israels Gud, mens to venner holdt dem oppe fra å synke.Løftede hender til himmelens Gud, hender som intet annet har å vise frem enn nød og fattigdom, og som derfor bare har en vei å gå, veien oppover til en allmektig Gud som ser alt, forstår alt og kan hjelpe i alt.
Det er dette hånden i natten taler til oss om, - Asafs hånd på hans nøds dag.
Hvor mange av de hellige har ikke hatt mørke netter å måtte gå igjennom?
Da de troendes far, Abraham, stod ved alteret på Moria fjelltopp og kniven blinket over løftets sønn, gjennomlevde han sin natt i mørke og strid.
Da Jakob stod ene igjen ved Jabboks vadested, var det sitt livs tyngste natt han måtte igjennom.
Da Elias satt under sin gyvelbusk, trett, mismodig, syk i tanke og sinn, var det natten som hadde grepet ham.
Da redde disipler i storm og høy sjø strevde i lange timer over et frådende Genesaret, var det natten som veltet over dem.
Og gjennom tilgitrede glugger smøg en sparsom lysstråle seg inn i fangecellen på Machærus til en ensom mann, hvem tvilen har angrepet med jernhardt grep. Det var den store lange natt i døperens liv, - samme tunge natten, som mange år senere svøpte seg over mannen fra Tune i en ensom celle i Norges hovedstad.
Å jo, de hellige kjenner til netter. Og de kjenner til utrakte hender i natten, bedende hender, tomme hender, hender som taler om lidelse, trengsel og nød, hender som er løftet mot den evige Gud, som alene kjenner dem til bunns i deres nød.
Hvor lenge har du holdt din hånd utrakt i natten?
Også du har opplevd de lange nattskygger, da timene ble lange og mørket ville suge seg inn i hver krok i tanke og sinn. Du kjenner disse snevre pass, de tunge trapper, den øde vei, - og du vet om nøds dager, da ditt rop steg opp til din Gud om hjelp og utløsning.Det er mange grunner til at natten har lagt seg over ditt liv.Du er der kanskje nettopp nå. Og du må igjennom. Du har kanskje nådd der hen at du ikke formår noe annet enn å løfte opp en tom hånd – en bedende hånd. Du greier ikke mer. Du har tenkt og spurt deg trett. Du har prøvd å forstå Herrens vei med deg nettopp nå, men det er som å stå ute på det ytterste skjær og rope ut i en svart stormfull natt. Du får ikke svar, synes du. Du får ikke ro i sinn og tanke. Så er du nådd til det «ytterste hav i din sjel», og du er blitt stående ved bredden, mens din hånd er rakt ut i natten i et stille håp om at din frelses Gud skulle få øye på den og komme deg til hjelp. Som en som selv har stått der ute ved strandbredden med løftet hånd, må jeg få lov til å dele med deg den trøst og hjelp jeg fikk der ute, mens nattens skygger ble lange og svarte. Vi du forsøke å tilegne deg samme hjelpen? Det er denne veldige, løftede sannhet, at når du rekker din tomme, trette, bedende hånd ut i natten, er det en Annen hånd som også er utrakt. Det er den hånd om hvem det står: «Han rakte sin hånd ut fra det høye. Han grep meg. Han dro meg opp av store vann.» Salme 18,17. Det er den hånd om hvem vi leser: «Du har grepet min høyre hånd.» Salme 73,23. Det er den hånd som i en slik stund fòr frem med lynes kraft i en mørk stund til frelse for en synkende disippel: «Og Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham.»
Du er ikke alene i natten med din bedende hånd. Herrens hånd er der din hånd er! Han rekker den ut for å ta din. Han griper den.
Han skal dra deg opp fra den nød du er i. Det ble min trøst der ute ved strandbredden.
Det skal bli din. Løft derfor øynene oppover, og du skal få se den senkede hånd fra Herrens himmel og kjenne dens grep om din svake, kraftløse hånd, og du er hjulpet.
