Av Håkon C. Hartvedt
Disiplene fikk beskjed om å vente. Det er ikke alltid lett.
Tenk bare på da Israelsfolket stod ved Rødehavets bredd, og så egypterhæren komme imot seg. 2. Mosebok 14, 10 forteller at de da blir grepet av stor redsel, men budskapet de får av Moses er slik: «Frykt ikke! Stå fast. Se Herrens frelse, som Han vil sende dere i dag! For slik som dere har sett egypterne i dag, skal dere i aldri i evighet se dem mer. For Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
Dere skal være stille.
Det var jammen ikke lett. Vi vet hva som skjedde ved Rødehavet. Men denne erfaringen hadde ikke folket der og da. Men de hadde Guds Ord og løfte gjennom Moses. Og det som skjedde da Rødehavet delte seg og Gud berget israelsfolket fra egypterne, er helt sentralt i jødenes lovprisning til Gud den dag i dag. Folket var stille, men Gud handlet.
Så bra at de holdt seg i ro.
I 2. Kongebok kapittel 18 og 19 leser vi om en veldig hær som truer Jerusalem og håner kong Hiskia. Også denne gangen holdt folket seg i ro, og Gud grep igjen inn. Da Hiskia fikk trusselbrevet fra den overmektige fienden står det i Skriften at han leste det og gikk så opp til Herrens hus. Der «bredte Hiskia brevet ut for Herrens åsyn. Og Hiskia bad for Herrens åsyn...» Gjennom profeten Jesaja hadde han fått følgende løfte: «Så sier Herren: Frykt ikke for de ord du hørte, de ord assyrerkongens menn hånte meg med!» ( 19,10) og seinere
får han et utrolig sterkt budskap om berging og beskyttelse fra den samme profeten: «Derfor sier Herren så om kongen i Assyria: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil inn i den (...) Jeg vil verne denne byen og frelse den, for min skyld og for min tjener Davids skyld.» (19,32-34)
Folket kunne ingenting gjøre, men igjen handlet Herren: «Samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir.»
Så bra at de holdt seg i ro.
Vi tar også med en hendelse som er omtalt i 2. Krønikebok kapittel 20. Nå er det kong Josafat som opplever at de blir angrepet av en kjempehær av flere nabofolk som har slått seg sammen mot dem. Josafat utlyser en faste, og så går også han fram for Guds åsyn:
«..vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt.» (v 12) Og så kommer Gud igjen med gode ord og løfter. Denne gangen gjennom Jahasiel. Og i budskapet fra Gud heter det blant annet:
«..det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og se den frelse Herren vil gi dere..» (v 17) Og hva gjør de? Jo, Josafat ber dem tro på Herren deres Gud og på Hans profeter. Så stiller han opp sangere som skal love Herren i hellig skrud mens de dro ut foran den væpnete hæren. De skulle synge: «Lov Herren, for hans miskunn varer til evig tid!»
Og resultatet uteble ikke. «..da de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren noen som lå i bakhold angripe Ammons barn og Moab og folket fra Se`i-fjellet, som var kommet mot Juda. Og de ble slått.» (v. 21-22)
Så bra at de gjorde som Herren sa.
Så er det pinsebudskapet. Og nå snakker vi om kamp mot ondskapens åndehær. Disiplene hadde fått utfordringen å gå imot den for å gjøre alle folkeslag til disipler. Men de skulle ikke peise på med en gang. Først skulle de vente.
Slik står det i Ap. gj. 1,4-5: «Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som, sa han, dere har hørt om av meg. For Johannes døpte med vann. Men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.»
Og det skjedde. Så fikk de også den utrustningen de trengte.
Og jeg tenker: Takk og lov for at de ventet. Hvordan skulle det gått om de hadde ut i egen kraft?
Og ekstra takk og lov for at også du og jeg kan få del i denne kraften!
God pinse!
