Av Siegfried Luikert
Det er fredag ettermiddag, den 14.mai 1948. Snart begynner Sabbaten i den unge byen Tel Aviv ved kysten av Middelhavet.
På Rotskild boulevard er det hektisk aktivitet. I Meir Dizengoffs tidligere hus, som etter eget ønske, var blitt et museum, - er nå jødenes provisoriske råd samlet. Meir Dizengoffs døde noen år tidligere, men han var Tel Avivs første ordfører.
Den raskeste måten å få tak i stoler til lokale, er å hente fra en kafè i nærheten. Det var ikke plass til noe orkester i det store rommet, men de måtte få et eget rom i første etasjen.
Møte måtte holdes hemmelig, og de inviterte gjester måtte på ingen måte fortelle om den viktige samlingen. Men av en eller annen grunn hadde halve byen fått vite om det fantastiske som nå var i ferd med å skje, og mange samlet seg uten for huset og på torgene.
Det provisoriske rådets leder, - en liten mannmed vidt, grått hår, og mot kvelden holdt han den viktigste talen i sitt liv. Det var ikke bare hans egen viktigste tale, men det var en av verdenshistoriens viktigste tale.
I forkant av denne begivenheten hadde amerikanere forsøkt å hindre det som nå skjedde. De mente at dette var umulig, og ble advart mot de katastrofale konsekvenser dette ville få for jødene i Palestina. David Ben Gurion svarte og sa at om vi ikke gjør det nå, må vi kanskje vente enda 2000 år.
Da var det på tide! Ben Gurion gikk frem og proklamerte etableringen av staten Israel i tillit til Israels klippe. Rabbineren ba en bønn om velsignelse, og fra orkesteret i første etasje lød tonene fra nasjonalsangen "HaTikva".
Det er bare knappe tre år siden den forferdelige 2 verdenskrig er blitt avsluttet med drapet på seks millioner jøder, derav en og en halv million barn, - blir stemmen til en jøde hørt i en enkel bygning med lånte stoler med budskapet: Am Israel Chai – Israels folk lever!
Dette sårede folket har levd i underslag, ofte forfulgt og hatet av mange, lever ikke bare. Nei, folket har nå, med FNs sanksjon, blitt en uavhengig stat i sitt gamle hjemland.
Israels uavhengighet ble betalt med en tung pris. Til dags dato har nesten 24 000 israelere dødd i kampen for uavhengighet og i krigene som har blitt utkjempet siden da for ikke å bli ofre for en Holocaust igjen.
Fra kvelden 4. mai til kvelden 5. mai feirer Israel i år sin 74. fødselsdag.
Men det er ikke bare en politisk begivenhet.
Jom Haatsma'ut har en dyp åndelig dimensjon!
Profeten Jesaja skriver: ”Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag, eller blir et folk født på én gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner.”Jes 66,8.
Jom Haatsma'ut taler om en allvitende Gud. Han visste allerede 2700 før det skjedde at det skulle skje!
Jom Haatsma'ut taler om en Allmektig Gud som hadde den makt, kraft og muligheter som Israels uavhengighet ble til en realitet! Mot alle odds og utallige fiender har Israel ikke bare blitt etablert, men har vokst både i overflateareal og i antall mennesker. Fra en befolkning i mai 1948 av 600 000 jødiske innbyggere til dagens nesten 7 millioner!
Jom Haatsma'ut taler om en trofast Gud som holder sine løfter!
Fra Israels land skulle bli bebodd med mennesker, både unge og gamle, haltende, fødende og gråtende, de ville komme tilbake og gjenoppbygge landet. Ørkenen ville blomstre og ruinene ville bli gjenoppbygget. Alt dette har skjedd siden begynnelsen av 1900-tallet og fortsetter!
Jom Haatsma'ut snakker om en kjærlig Gud! Han trøster sitt folk slik bare en mor kan trøste sine barn.
Akkurat slik folket bar lange prøvelser, så opplever de nå at Gud igjen har vendt sitt ansikt til sitt folk og forkynner: ”Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.” Jer 31,3.
Slik er Israels Gud! Slik er vår Gud!
La oss takke Gud for Israels uavhengighet der vi har all grunn til å være en del av feiringen med det jødiske folket.
