Av A. Bjerkreim
«På den første dag i uken» - steg Kristus ut av graven. Hvorfor nettopp på den dag?
Denne dag var «dagen etter sabbaten.» Her ligger antagelig svaret. Dette tar vår tanke tilbake til 3.Mos 23,9-14. Det var denne dag som var fastsatt for «førstegrødens høytid». Når det første modne kornbånd braktes inn fra hveteåkeren, skulle Israel på «den første dag i uken» holde fest for – førstegrøden. Dette kornbånd tok da presten inn i helligdommen og «svinget det for Herren». Dette gjorde han ved først å legge det flatt ned til jorden, og så deretter ta det i aksene og reise det opp i stående stilling. Det vil si: Presten avskygget således en oppstandelse.
Tro nå om symbolsk tolkning hva du vil, men si meg, - er det ikke underlig at Kristus nettopp skulle oppstå fra de døde på selvsamme dagen som «førstegrødens kornbånd» ble «svinget for Herren»? Og er det ikke likeså merkelig at som den oppstandne Kristus bærer han det samme navn som dette «oppreiste kornbånd», nemlig «Førstegrøden». «Se 1.Kor 15,20.) Men stemmer ikke også det med at han selv lignet seg med «hvetekornet», som må falle i jorden og dø for å bære frukt?
Jo, når vi tror på at Skriften ikke kan feile, så er det tydelig at Kristus måtte oppstå på «dagen etter sabbaten». Han måtte svare til det gamle forbilde. Han oppstod jo «etter skriftene».
Men når Kristus nå er oppstanden, - hva da?
Jo, - da vet jeg at han er – Guds veldige sønn. Han er evig Gud. Les bare nøye gjennom beretningene om hans oppstandelse, og du vil bli klar over at han gikk ut av graven før engelen veltet bort stenen. Engelen fjernet kun stenen for å vise at graven var tom. Var stenen blitt liggende med ubrutt segl, ville det bli vanskelig å få noen til å tro at han var stått opp. Men den tomme grav var bevis nok. Hvilken frelser! Han brøt dødens lenker, stod opp og gikk tvers gjennom stenen, akkurat som han senere gikk tvers gjennom lukkede dører. Slikt kan kun et gudmenneske gjøre.
Men da vet jeg og at jeg er rettferdiggjort fra mine synder. Gud anerkjente hans offer. Han ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Og så er han selv min rettferdighet.
Er Kristus oppstanden, da vet jeg også at jeg hver dag representeres for Gud i et fullkomment menneske. Han åpenbarer seg for Guds åsyn for vår skyld. (Heb 9,24) Det vil si: Kristus er oss innfor Gud. Husk: Han gikk hjem som førstegrøden. Og det først innbrakte kornbånd fortalte den israelitiske bonde hvordan resten av grøden var, som stod igjen på åkeren. Når han så det neket, så så han i det hele sin høst. Slik ser Gud deg og meg i mennesket Jesus Kristus. (Se 1.Joh 4,17.)
Men enda mer: Er Kristus oppstanden, da vet jeg også at min bevarelse er sikret. Han sier jo: «Jeg lever og dere skal leve.» Og «så sant vi ble forlikte med Gud ved hans sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikte.» (Rom 5,10.) Hvem kan vel måle rekkevidden av dette ord: «Meget mer frelst ved hans liv»? Eller dette ord: «Han kan fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem.» (Heb 7,23-25) Mon vi nåtidstroende har lært å forstå hva Kristi oppstandelse betyr for oss? Eller hvordan kan det ha seg at sannheten om den oppstandne og himmelfarnes Kristi virksomhet så lite forkynnes iblant oss? Hvor ofte hører vi vel noen som tar sine troende tilhørere med innenfor forhenget og viser dem Kristi nåværende prestetjeneste i det sanne tabernakel og betydningen herav? For min del hører jeg det nesten aldri.
Videre: Er Kristus oppstanden, da vet jeg at døden ikke er det siste. Kom døden inn i verden for alle mennesker ved den første Adam, så er oppstandelsens levendegjørelse kommet for alle, ved den siste Adam. Døden skal engang måtte avgi alle de legemer den har dradd ned i de «dødes rike». De ugudelige så vel som de troende skal engang oppstå, om enn ikke alle på en og samme tid. (1.Kor 15,22-25) Og da skal de vantro måtte gjøre regnskap for sitt liv. Stakkars mennesker! Hvor godt for dem, om døden kunne holdt dem, så de hadde sluppet å stå opp av sin grav og gå frem til den – «store, hvite trone»!
Endelig: Er Kristus oppstanden, så har den troende et salig håp: Kristus skal komme igjen! Han som gråt over Jerusalem, - han som kjempet, engstedes og skrek i Getsemane, - han som de spyttet i ansiktet og slo med knyttede never – han som led og smakte forbannelsens død på korset, - han som steg ut av Josefs grav og for opp til himmelen, han skal komme igjen! Han som vår sjel elsker, skal komme! Hvilken dag! De hensovede i Kristus skal da stå opp. Og deres ånd som i ventetiden har vært «med Kristus», følger ham da tilbake og forenes med sitt nye forherligede legeme. De levende troende, som ikke nådde ned i graven, forvandles i et øyeblikk, og i samlet flokk bærer det hjem for alltid å være med Herren. Hvilket håp!
Men denne gledens dag blir de ugudeliges skrekk og evige fordervelse. Hvilken gru å være uten håp!
