Av Charles Hansen
LUK. 22,54 – 62.
Jesus opplevde flere våkenetter under sitt jordeliv. Disse netter brukte han til bønn. Denne natten som Lukas her omtaler, var ikke bare en bønnenatt for Jesus. Den var den mest begivenhetsrike natten for ham. Da holdt han avskjedstale, da innstiftet han nattverden, da ble han forrådt, da ble han pågrepet, da ble han forhørt og da ble han fornektet. Fornektelsen skjedde av selveste ordføreren i disippelflokken, Peter. Han hadde vanligvis lett for å si noe om Jesus.
Men denne natten stoppet det opp for ordføreren. Hva var det som gikk galt? Det er som Lukas har merket seg noe vesentlig, når han skriver: «Men Peter fulgte langt baketter». Det var blitt avstand mellom disippelen og mesteren. Disippelen overvurderte seg selv og tenkte han skulle greie seg på egenhånd. Tidligere på natten sa han derfor til Jesus: «Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død»! Luk. 22,33. Sannheten var at han ikke var rede til noe av det. Han kjente seg selv dårlig. Jesus kjente ham mye bedre. Han sa derfor følgende: «Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg». Luk. 22:34.
En som liker at menneskene blir oppblåst, er han som selv er oppblåst, Satan. Han satte alle krefter inn på å få knekket ordføreren, slik han hadde greid det med kassereren i disippelflokken. En åndskamp raste denne natten. Satan holdt på å sikte Peter som hvete. Det så ut som den onde skulle gå av med seieren i Peters liv. Det heter nemlig i Luk. 22,55: «Peter satte seg blant dem».
Å sette seg i yppersteprestens gård var det samme som å sitte «i spotteres sete». Salm. 1,1. Da er en i en ulykkelig situasjon. Da hjalp det ikke om bålet lyste opp og varmet i nattemørket. Peters hjerte var sterkt avkjølt av denne verdens kulde. Han hadde derfor ikke noe å stille opp med, når mennesker der i gården begynte en utspørring angående Jesus. «Jeg kjenner ham ikke», sa Peter, da en tjenestepike i lysskjæret gjenkjente ham som en Jesu disippel. En kort stund gikk og han fikk en ny utfordring av en annen: «Du er også en av dem». «Jeg er ikke det»! var det kontante svaret. Ikke nok med at han ikke vedkjente seg mesteren, han vedkjente seg heller ikke brorskapet i disippelflokken. En time gikk og Peter hadde anledning til å angre sin svikt overfor Jesus og meddisiplene. Men nei, da den tredje utfordringen kom var svaret dessverre: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om»! Men Peter ble ikke trodd. Hans lespende dialekt avslørte ham for de tilstedeværende.
Helt andre toner møter vi fra Peter ca. 35 år senere. Han sier da: «Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere»! 1Pet. 3,15. Og han sier også: «Elsk brødrene»! 1Pet. 2,17. Den totale svikt hos disippelen ble besvart med en total gjenopprettelse av Jesus. Om Peter hadde syndet, så var det ingen evig synd han hadde begått. Disippelens hjerte lot seg bevege da hanen gol og da Jesus ble ført forbi ham. Lukas har da med en viktig detalj: «Herren vendte seg og så på Peter».
Første gang Peter kom til Jesus, da broren Andreas førte ham til mesteren, heter det: «Jesus så på ham». Joh. 1,42. Dette blikket var like gjennomtrengende og like nådig nå som før. Jesu blikk førte til at Peter forlot yppersteprestens gård med bitter gråt. Dette var langt bitrere enn de bitre urter som Peter hadde spist ved påskemåltidet. Men Peter gjorde noe med bitterheten. Han kastet den på Jesus. Og Jesus bar den opp på korset så Peter kunne få legedom for sine syndesår og dø bort fra å fornekte Jesus mer.
