Av Carl Fr. Wisløff
«Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham.» Joh 18,12
Det er et underlig syn vi møter i dette ord: Jesus med bundne armer. Hårde, brutale hender har grepet ham, sterke bånd bindes om hans hender, så han ikke kan røre seg.
Hvorfor var det da så om å gjøre å få bundet disse hender? Hvorfor sendtes menn med sterke bånd for å få bundet Jesus? Hva galt hadde disse hender gjort -? Det var jo disse hender som hadde velsignet de små barna, som hadde rørt ved de spedalskes væskende sår og helbredet dem. Det var disse hender som hadde reist døde opp – hvorfor bindes de nå?
Med det spørsmål kommer vi til å se like inn i syndens forferdelige gru, for det er synden som binder Jesu hender. Disse mennesker som sendte soldater etter Jesus – Herren hadde så visst ikke gjort dem noe ondt – men han hadde talt omvendelsens ord til dem, han hadde vist dem hykleriet i deres eget hjerte. Ja, Jesu milde hender hadde endog svunget en svøpe som jaget dem ut av templet; for Jesu hender var hårde mot synd – derfor bindes de nå.
Det er synden som binder Jesu hender, for der hvor Jesu hender får virke i frihet, der må synden vike.
Kjære leser, har du latt Jesus utrette det han ville i ditt liv? Du vet det, kommer han til i ditt liv, så må synden vike. Har du latt ham få komme til?
Underlige tanke at det fremdeles er mange som binder Jesu hender. Det vantro hjerte lukker seg til, - og så er Jesus maktesløs.
Du har vel ikke stelt deg slik? Å, lukk ham inn!
Men vårt ord viser oss også noe annet. Det sier oss at den egentlige grunn til at Jesus den gang ble bundet, var den at vi skulle bli fri. Han var fri, fri som ingen har vært, for han var ikke selv bundet av synd. Og hør, så lot han seg binde for at vi, som selv er bundet med mange bånd av synden, skulle bli fri! Ja, straffen ble lagt på ham, for at vi skulle ha fred!
Så viser da dette ord oss ikke bare syndens gru – det viser oss nådens og kjærlighetens usigelige storhet.
Leser, for dette ord burde du og jeg leve i evig takk!
