Av Didrik Andersen
Evangelisten Nr. 3 1940
«På den tid begynte Jesus å gi sine disipler tilkjenne at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes i hjel og oppstå på den tredje dag.» Matt 16,21
Vi er nå i den tid før påske som fra gammel tid er kalt fasten. Det faller da så naturlig for alle kristne mennesker å stanse for og i tanken dvele ved den tunge lidelsens vei som Jesus gikk, til han ved påsketid ble forrådt, mishandlet, dømt og korsfestet. Derfor var han også kommet til vår jord. Han hadde ifølge Guds evige råd og forutbestemmelse påtatt seg å lide og dø – «en rettferdig for urettferdige – for å føre oss frem til Gud.»
Han sier derfor da han trådte inn i verden: «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre, Gud, din vilje.» Heb 10,7. Og det var «Guds nådige vilje at han skulle smake døden for alle.» Heb 2,8.
Da nå tiden nærmet seg for hans grenseløse lidelse, trakk han seg ikke tilbake, han nølte ikke, men hastet av sted til Jerusalem, hvor han visste at han skulle bli forrådt av en av sine egne apostler, og hvor han visste at Getsemane-kampen og Golgatas helvetes-kvaler ventet ham. «Da det led mot tiden at han skulle opptas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der opp.» Luk 9,51.
Se hvor nu Jesus treder
Hen til den morderstad,
Endog man ham bereder,
Så stort et blodebad.
Hele hans sjel og sinn var så opptatt med det han skulle fullbyrde i Jerusalem, at endog hans omgivelser og alle som var med ham forstod at det var noe uendelig alvorlig som forestod. Da han med sitt følge, disiplene, ville overnatte i en samaritansk by, tok de ikke imot ham, «fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem.» Luk 9,53. Ved en annen anledning står det: «De var på veien opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem, og de var forferdet, og de som fulgte med, fryktet.» Mark 10,32.
Din og min frelse var ingen lek for Frelseren. Vi er dyrt kjøpte.
Mens vi er her, kan vi tenke på og beundre hans hårde, men frivillige lidelse for å frelse oss. Vår sjel fant hvile og legedom i hans sår. Men det blir nok først i evighetens lys at vi til fulle forstår det under, at «han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» 2.Kor 5,21.
Jeg ser deg søte lam å stå
På Sions bergetopp.
Men akk, den vei du måtte gå
Så lang, så trang deropp!
O, byrde, som på deg var kast,
All verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
Så dypt som ingen vet.
