Av Lars Gjøsæter
«Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» Åp 7,10
Siden fallets dag har menneskene ned gjennom alle tider og slekter forsøkt å finne noe som skulle bringe dem frelse.
Da Adam og Eva hadde syndet, heftet de fikenblader sammen og bandt dem om livet. Disse fikenblader mente de skulle skjule deres synder og bringe dem frelse.
Kain bar fram for Herren et offer av jordens grøde. Han mente at dette offer skulle bringe ham forsoning og frelse.Israels folk ofret okser og bukker og kalver for å bi frelst fra sine synder. Men det førte ikke fram. «For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.» Heb 10,4.
Fariseerne gikk enda lenger i sin streben etter frelse. De fastet, de ga tiende, de stod på torg og gatehjørner og ba lange bønner. De laget nye bud og forskrifter for å tekkes Gud og bli frelst. Hedningene ofrer til sine avguder, og tilber sol og måne, stokk og stein for å bli frelst.
Det fine kultur-menneske tror å bli frelst ved humanisme – ved å leve et fromt og fint liv. Det gode i mennesket skal elskes fram og bli dem til frelse.
De mer likegyldige og verdslige mennesker regner også med å bli frelst. – De tenker og sier: «Jeg er døpt og konfirmert, så jeg har mitt på det tørre.» Den mest forherdede og ugudelige syndetrell har også håp om å forbedre sitt liv og derved lage seg en vei til frelse.
Alt det som et menneske kan prestere - av offer, av gode gjerninger, av anger, av gode løfter, av forbedring, av tillaget gudsdyrkelse osv. - kan ikke bringe dem frelse fra synden, djevelen, døden og fortapelsen.
Og syndig og fortapt er hvert menneske etter fallet, enten en vil erkjenne det eller ei. «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Rom 3,23.
Derfor måtte Gud og Sønnen finne en vei til frelse for den falne og fortapte slekt. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Joh 3,16-17.
Gud og Lammet måtte bringe offeret. Guds lam måtte slaktes på Golgata. Lammet ble straffet, såret og knust for våre synder og misgjerninger. Lammet måtte gi sitt liv og blod for å sone våre synder og betale vår gjeld.
«Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelse.» 2.Kor 5,19.
Her er vår eneste frelsesgrunn. Og vår frelsesgrunn er lagt helt utenom oss, så den skal intet menneske ha æren av.
Meg til frelse jeg intet vet
uten deg, Guds Lam.
Ene i din rettferdighet
skjules all min skam.
«Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under himmelen gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» Apg 4,12.
Den frelste skare som er kommet hjem til Guds herlighet, ble frelst ved Guds og Lammets frelse. Alt det de selv hadde bygget på førte ikke fram. Det ramlet sammen en dag. Men i sin nød og fortapte tilstand grep de Guds og Lammets frelse. Og den holdt i livet og i døden. Om denne frelse er det de synger i herligheten. De roper til oss ned til jorden og sier: «Frelsen tilhører vår Gud og Lammet!»
Du som inntil i dag har søkt andre frelsesgrunner: Lytt til ropet fra den frelste skare, og ta imot Guds og Lammets frelse. Det er din eneste redning!
