Av Adolf Bjerkreim
«Hastig ble vi drevet frem, og vi fløy av sted.» Salme 90,10
Disse ord av Moses er det naturlig å minnes ved årsskiftet. For det gamle år er lagt bak oss, og vi har en sterk følelse av at det har faret fort av sted.
Og ved starten av det nye året kan vi ha godt av å overveie dette vitnesbyrd: «Hastig ble vi drevet frem, og vi fløy av sted.»
Sådan er livet. Vi drives frem – ustanselig og uopphørlig bærer det frem, frem, frem. Om nuet er oss aldri så kjært, enten vi vil det eller ikke vil det, enten vi merker farten eller ikke – frem farer vi. Og uhyggelig fort går det! Tidens store, sterke og usynlige vinger bærer oss fremover. Vi flyr av sted. En for en av livets mange milepeler suser forbi oss, og om noen flyktende øyeblikk er vi fremme ved evighetens dørterskel hvor vi skal stige inn til den evige verden.
«Hastig ble vi drevet frem, og vi fløy av sted.» Hvor uhyggelig sanne er ikke disse ord! Lytt bare til din klokkes tikken, og du vil snart merke farten. Hver gang pendelen svinger og hjulet tikker bak skiven, får du et varsko om din flukt mot død og evighet. Eller, legg fingeren mot din puls. Sytti ganger i minuttet vil dens lette støt minne deg om din ilsomme hast fremover. Bøy også ditt øre til åndedrettets rolige hvisken! Også denne forteller deg sannheten om ditt livs ilmarsj: Frem, frem, frem -!
Vil du enda bedre konstatere farten, så kast et blikk på dine medreisende og se hvor fort de forandres. Se der hin sterke, staute mann i sin modne alder! Kjenner du ham? Jo visst kjenner du ham, det er han som du selv holdt på fanget eller som du så løp omkring på marken og plukket blomster. Se bare, - mens du har gått der opptatt av ditt hverdagslige strev, har tiden fløyet av med ham og båret ham inn i manndomsårene!
Og du selv? Hvor lenge er det vel siden du selv plukket blomster og sprang omkring for å fange sommerfugler? Føles det nesten ikke som det var noen ganske få år siden? Ikke sant? Tidens vinger skjærer gjennom rommet med kraftige, raske slag.
Hvor snart gjennomlever vi ikke et år! For noen uker siden stod vår livsreise gjennom sommerens grønne, blomstrende enge. Hver en sprettende knopp og hvert et spirende strå, rosenes duft, blomstenes farger, fuglenes kvitring og lekende barns glade latter. – alt levende livs lykkelige summen frydet oss og ga oss tro på livet og livets makt. Og nå? Ja nå? Nå ved årsskiftet er alt borte! Høstens kolde, ulende stormer har revet bort de grønne blad og ødet vårens og sommerens prakt. Vinteren har rakt frem sin dødbringende arm og lagt naturens «liv i graven». Og litt etter litt brer den ut over alle «graver» sitt hvite, kolde snøteppe. Men snart, før vi riktig får summet oss, er også vinteren forbi og borte. «Hastig ble vi drevet frem, vi fløy av sted.»
Og snart, uhyggelig snart flimrer vår siste milepel forbi og vår livsreise er endt. Endestasjonen er nådd. Evighetsporten åpner seg, og vi må inn – til hva?
Vet du det? Der er bare to muligheter: Frelse eller fortapelse. En av delene blir det. Er du som leser disse linjer forberedt på at din livsreise avsluttes? Vet du hvor du skal «stige av» og tilbringe evigheten?
Har du gjort opp med Gud?
Hvis ikke, må du skynde deg! For tiden flyr, og du med den. Snart har du ingen tid mer for å få ordnet din sak med Gud. For mange som leser disse linjer vil 1939 bli det siste år i denne verden og hva så?
