Av Jan Veiby
«Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes` dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem» Matt. 2,1.
Disse vismennene fra Østerland var astrologer. De kom antagelig fra det gamle Mesopotamia. Senere Babylon. Det nåværende Irak. Her var det en stor koloni jøder. Etterkommere av de jøder som ikke vendte tilbake til Israel etter fangenskapet. Deres forventning om en kommende Messias var godt kjent blant folket. Profetien fra Bileam (som også kom fra dette området) må ha vakt interesse. «Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel» (4 Mos. 24,17). Kanskje var de av de kaldeiske vismenn som vi leser om i Daniels bok. De søkte etter sannheten. Og de viser ved sin handlemåte og innstilling av de virkelig var vise menn.
For vismennene begynte det med naturens vitnesbyrd – stjernene (v.2). Stjernetydning er ikke etter Guds vilje. Vi skal ikke la oss styre av horoskoper og ukebladenes spådommer. Men Gud kan bruke selve naturen for at vi skal komme i kontakt med Skaperen.
De dro til Jerusalem. Menneskelig sett var det helt naturlig. Jerusalem var landets sentrum og hovedstad. Det var nærliggende at en konge var født der. Men i Jerusalem fikk de høre Guds vitnesbyrd – i Ordet (v.5-6).
Derfor heter det så fint i den kjente julesalmen «Deilig er den himmel blå».
«Stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.
Vi har og en ledestjerne, og når vi den følger gjerne
Kommer vi til Jesus Krist.
Denne stjerne lys og mild, som kan aldri lede vill,
Er Hans guddomsord det klare, som han lot oss åpenbare
Til å lyse for vår fot» (Sangboken nr. 618).
Vismennenes tro
Vismennene var ledet av Gud. De fant det de søkte. De var kommet til tro på den levende Gud. Deres tro var virksom (v.2). De spør ikke om det var født en konge, men hvor han var. De var sikker i sitt sinn. På veien til Jerusalem kom stjernen, som de hadde sett i Østen, igjen til syne for dem. Og deres tro ble fylt av glede (v.10). De frydet seg over Guds ledelse. De var sikker på at de ville finne den kongen de søkte. Og når de kom fram til huset og fikk se barnet med Maria, dets mor, da viste deres tro seg i stor offervilje (v.11). De gav flotte og dyre gaver til barnet. Men de gav mer. De gav sitt hjerte. For det står at «de falt ned og tilbad det». De tilba ikke Maria, men Frelseren. Det lille barnet var Gud åpenbart i kjød.
Til sist leser vi om at deres tro viser seg i lydighet (v.12). Etter møte med Frelseren og Kongen ble det kursendring. De vendte ikke tilbake til Jerusalem, slik kongen ba dem om. De ville lyde Gud mer enn mennesker. Men de dro av sted med glede. De kunne si det samme som Simeon, da han fikk se Jesubarnet i templet: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse» (Luk. 2,29-30).
