Av Audun Myksvoll
Jeg blir aldri ferdig med å tenke på- og takke for alle de fine og trygge barneårene jeg fikk oppleve på landet i min oppvekst hos bestefar og familien hans. Det yret av liv. Det var tanter og onkler som kom hjem for å hjelpe til i slåtten – og alt som fulgte med av søskenbarn i alle aldre. Noen år var vi der så pass sent på sommeren, eller ettersommeren at kveldene og nettene var begynt å bli mørkere.
Gården var gammel, men boligen hadde mange rom og det var alltid gjestfrihet og plass til de som kom. Oppe på «lemmen», som de kalte det, var det en ark som vendte mot øst – mot markene og åkrene der ute.
En natt skulle jeg få sove med «tante Svanhild». Hun bodde på arken denne sensommeren. Arken hadde en stor bred seng med høye myke madrasser. Sengegavlene hadde en tilnærmet rokokkostil. Veggene var blå, og det sto et vaskefat på bordet fremfor vinduet. Det føltes for meg noe «hellig» ved denne arken – noe annerledes enn de andre værelsene – noe ærbødig.
Jeg sov godt i de myke madrassene. Grytidlig neste morgen ble jeg vekket av at Svanhild sto bøyd over meg og sa: «Audun, du må våkne! Du må se! En stjerne har falt ned fra himmelen!» Jeg fòr opp, gnidde søvnen av øynene. Mørket hadde forlengs veket for en ny morgen, men morgendisen lå enda som store ulldotter på markene. Solen kastet sine første stråler over åsene. Svanhild løftet de hvite tyllgardinene til side, pekte ned mot markene og den svarte åkeren og sa: «Ser du det? Ser du lyset? En stjerne har falt ned fra himmelen! Du må skynde deg ned før den blir borte,» sa hun spøkefullt.
Jeg lo nå litt av denne påstanden og trodde vel ikke helt på den. Men det var noe som skinte der nede. Det skinte akkurat som stjernene som vi ofte så på den klare blåsvarte himmelhvelvingen om vinterkveldene. Var det virkelig en stjerne, eller? Jeg våget ikke helt å si henne imot. Men jeg tror vi ble enige om det til slutt; det var morgensolen som ga gjenskinn i et glasskår.
Siden har stjernene alltid betydd noe for meg. Når jeg ser på stjernehimmelen ute en vinterkveld, tenker jeg ofte på tantes lune humor og glasskåret i åkeren. Men aller mest tenker jeg på Gud; «Han som skapte alle stjernene, han skapte alle vann. Han skapte berg og dal og han skapte meg. Men det er noe som er enda større; det at han gav sitt liv, for meg og hele verden på Golgata.»
Stjernene priste Gud
I 1Mos 1 står det at han laget en hvelving på himmelen som skilte vann fra vann, og at «han skapte lyset og lysene» som skulle skinne for oss. Blant dem var stjernene. Når Sangeren i Salme 148 befaler skaperverket å prise Gud som «har skapt alt og gitt de evige lovene som de må følge,» så sier han bl.a. i vers 3: «Lov ham, sol og måne! Lov ham alle lysende stjerner!»
Hvordan, det vet vi ikke – de er jo ikke levende vesener slik som vi. Men en ting vet vi; de kan fremkalle undring i oss til å lovprise Gud når vi ser hans vidunderlige skaperverk. Det står en Gud bak alt det skapte – bak skapelsen av jorden, solen, månen og stjernenes myriader.
Stjernene var et tegn
Vi tenker ikke så ofte på det, men stjernene er også knyttet til frelsesløftene i Bibelen. Abraham var begynt å tvile på hvordan det skulle gå med slekten hans. Han hadde nemlig ingen barn, og det så ut for at den eneste som kunne arve rikdommen hans var tjeneren Elieser.
Men Gud hadde andre planer. Han ville gi Abraham en slekt så stor at den ikke kunne telles – og i denne slekten skulle det fremstå en konge, en verdens frelser, Messias. I kap 15 står det i vers 5 og 6 at Gud en kveld førte Abraham utenfor teltet og sa: «Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din slekt bli. Og Abraham trodde på Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet»!
Senere ser vi at ut av Abrahams slekt ble det lovet en frelser for Israels folk. Profeten Mika bekrefter dette i sitt 5. kapittel; « ... fra deg skal det utgå fra meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager!»
Stjernen over Betlehem
Vismennene i Østerland fikk også denne bekreftelsen ved en stjerne da Messias skulle bli født. De sa til kong Herodes; «Hvor er den jødenes konge som nå er født? For vi så hans stjerne i Østen og er kommer for å tilbe ham!» Herodes fikk en lukket munn og kunne ikke svare. Men vismennene var trygge i sin tro; de fulgte stjernen like til Betlehem. Og da den ble stående over stallen gikk de inn, falt på kne og tilba.
I det gamle testamentet ser vi at stjernene skapte undring, de bekreftet Guds løfter, de vekket minner om Messias og viste vei like til Betlehem.
Som troende tyder ikke vi tegn i stjernene. Gud har gitt oss én Stjerne å forholde oss til, nemlig Bibelen. Bibelen er vår ledestjerne. Likevel synes vi det er noe fint med det som står i sangen til T.B. Barrat:
«Gjør du som Abraham gjorde, – sku imot himlen opp!
Mens du da stjernene teller vokser din tro, ditt håp.
Himmel og jord skal brenne. Høyder og berg forsvinne,
men den som tror skal finne; Løftene rokkes ei.»
