Av Ivar Gjerdi
Uten å kunne vise til noen statistikk, så våger jeg å si at det vel ikke er noen julesang som synges så ofte og hjertelig som nettopp «Jeg er så glad hver julekveld». Og den synges av alle, i alle aldre, og ikke minst av barna, som ofte kan den utenat. Og det var jo nettopp til dem Inger Marie Lyche Wexelsen (1832-1911) skrev den. Den ble første presentert i barneboken, «Ketil, en julegave for små.» Den ble barnets julesang, og etter hvert et fast innslag i julefeiringen i alle hjem.
På 1800-tallet begynte samfunnet å se annerledes og med nye øyne på barnet. Marie Wexelsen ble en del av en bølge som på siste halvdel av 1800-tallet gjorde seg gjeldende i litteraturen over hele Europa. Før hadde barnedikt og -fortellinger som oftest handlet om å gi moralske eksempler som skulle lære ungene at det ikke ville gå dem godt, hvis de var ulydige.
Selv om Marie Wexelsen var en ukjent skriveglad kvinne i 20-årene, tok det ikke lang tid før hun fikk plass blant de største forfatterne. Hun var såkalt grundtvigianer, etter den kjente danske presten og salmedikteren Nikolai Frederik Severin Grundtvig, kjent for blant annet «Kjærlighet er lystes kilde» og «Påskemorgen slukker sorgen.» Jesusgleden som kommer så sterkt til uttrykk hos Grundtvig, merker og føler vi også i «Jeg er så glad hver julekveld.»
Marie Wexelsen skal ha vært en vakker og from kvinne. Hun var født på gården Sukkestad i Østre Toten og tilhørte en landskjent slekt. Ronald Fangen skal ha sagt om hennes julesang at den er en av de mest geniale i Norden.
Hvordan ble den så til? De eldre på Toten sier at hun juleaften i 1858 satt på kjøkkenet på gården og ventet på noen gjester. Det var i skumringen og kirkeklokkene begynte å ringe julen inn. Man tenker at hennes mor, som ennå levde, var opptatt med å tenne julelysene i stuen, «så ingen krok er mørk». At det var i en slik julestemning at sangen ble til. Vi vet ikke sikkert. Men sangen ble i hvert fall til på Toten, under juleforberedelsene og gjester som skulle komme.
Hun flyttet en del. Hun bodde i Kristiania, Trondheim, Ofoten, Danmark, og hele 12 år i Hamar. Til slutt i Trondheim, der hun døde i 1911 og ble begravet på Tilfredshet kirkegård. En stor skare barn fulgte henne til det siste hvilested, og ved graven ble sunget denne julesalmen, som alle var så glad i. Den har 9 vers. Jeg tar med de fem første og det siste.
«Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født; da lyste stjernen som en sol, og engler sang så søtt.
Det lille barn i Betlehem, han var en konge stor som kom fra himlens høye slott ned til vår arme jord.
Nå bor han høyt i himmelrik, han er Guds egen sønn, men husker alltid på de små og hører deres bønn.
Jeg er så glad hver julekveld, da synger vi hans pris; da åpner han for alle små sitt søte paradis.
Da tenner moder alle lys, så ingen krok er mørk. Hun sier stjernen lyste så i hele verdens ørk.
Jeg holder av vår julekveld og av den Herre Krist, og at han elsker meg igjen, det vet jeg ganske visst.»
