Byen er ikke nevnt med navn i Bibelen, men var en sentral oldtidsby i Galilea i dagens Israel. Den lå på en høyde (265 moh) fem kilometer nord for byen Nasaret, omtrent midt mellom kysten og Genesaretsjøen.
Zippori har en lang historie, og har hatt stor betydning både for jøder og romere. Herodes satte fokus på Zippori.
«Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se ham, for han hadde hørt om ham. Nå håpet han å få se et tegn av ham.» Lk 23,8. Det er denne Herodes som gjorde Zippori til en hovedstad i Galilea.
Historien fra stedet er mye eldre enn romertiden. Den går tilbake til kongetiden i Israel. Men det er rike historiske begivenheter fra hellenistisk, jødisk, romersk, bysantisk, islams, korstog, arabisk og osmantisk tid. Etter Bar Kokhba opprøret i 132-135 flyttet mange rabbinerfamilier til Galilea, og Zippori ble et sentralt sted for rabbinerne. Det ble vanskelig for jødene å bo i Judea og Jerusalem, og mange flyttet da lengre nordover.
Romerne bygget teater. Korsfarerne bygget kirker, men det var også et stort antall synagoger som ble bygget. Det har til tider vært stor byggeaktivitet i området. Og for noen er det vanskelig å finne ut om det er romersk byggeskikk, gresk eller jødisk stil som preger stedet. På det meste har det vært 18 synagoger, og her er det mange symboler som eks. den syvarmede lysestaken i mosaikk.
På Jesu tid låg Zippori på dette store høydedraget i Galilea. Som barn og oppvekst, vil en tro at Jesus var med Josef, sin far, med på ulike arbeidsoppdrag til byen. Josef var tømmermann, og mye av sin arbeidsdag gikk med til pendling mellom Nasaret og Zippori. «Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss?» Mark 6,3.
Men det var ikke Zippori som ble stedet som barn og oppvekt for Jesus. Men det ble småbyen Nasaret.
I dag er Zippori et sted turister svinger innom. Det skjer mye spennende arkeologiske utgravinger i ruinene der. Det er som Herren selv forteller:
«Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe- for at intet kjød skal rose seg for Gud.» 1Kor 1,28.
