Av Jan Veiby
«For du, Herre, er god og tilgir gjerne. Du er rik på miskunn mot alle dem som påkaller deg» Sal. 86,5.
I denne bønnesalmen utøser David sitt hjerte for Herren. Han kjenner seg elendig, svak og liten i seg selv. Men i sin nød vender han seg til den store, allmektige og bønnhørende Gud. Han ber om frelse og nåde. Han appellerer til Guds godhet og miskunnhet. For han vet at Gud er villig til å tilgi.
Vi trenger alle Guds tilgivelse
Menneskene vil alltid ha med Gud å gjøre. Både fordi han er vår skaper, men også vår dommer. «Alt ligger nakent og bart for hans åsyn som vi skal stå til regnskap for» (Hebr. 4,13b).
På grunn av vår synd er vi skyldige for Gud. Til død, dom og evig fortapelse. Skal vi slippe unna dette, er vi avhengig av at Gud viser oss nåde. At han tilgir oss alle våre synder. Vi er lik tjeneren som skyldte sin herre ti tusen talenter (Matt. 18,23flg.) Han kunne ikke gjøre opp for seg. For han hadde ikke noe å betale med. Han ba om å få utsette betalingen. I stedet fikk han utslettelse av hele gjelden.
Slik er Guds hjertelag overfor alle mennesker. Han både vil og kan tilgi oss alle våre synder. Dette er gjort mulig for Jesu Kristi skyld. Takket være forsoningen på korset, og forløsningen i Jesu blod. «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol. 2,13-14).
Guds rike er i sannhet syndsforlatelsens rike. Det innebærer uendelig mye.
Som syndere har vi fått dommerens tilgivelse.
Den er av rettslig og juridisk karakter. Resultatet av den er full frifinnelse.
Den som tror på den Herre Jesus og tar sin tilflukt til ham blir erklært rettferdig i Guds øyne. «alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (Rom. 3,23-24).
Når det gjelder vår stilling er vi rene og rettferdige – himmelen verdige.
Når det gjelder vår vandring i denne verden behøver vi syndenes forlatelse hver dag. Men det har vi i Ham. «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom» (Ef. 1,7). En kristen er ikke syndfri i seg selv. Vi trenger stadig nåde og tilgivelse. Det får vi ved å vandre i lyset. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1 Joh. 1,7). Men vi skal aldri bli straffet eller fordømt på grunn av synd. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom. 8,1).
Som Guds barn får vi Faderens tilgivelse.
Den er av familiær karakter. Resultatet av den er et gjenopprettet og fornyet samfunn.
Når en troende har syndet blir ikke barneforholdet til Gud ødelagt. Men det fortrolige samfunn blir brutt. Guds Ånd er bedrøvet. Da går vi bekjennelsens vei. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1 Joh. 1,9). Tenk på David som hadde falt så dypt. Han gikk til Herren og sa det som det var. «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela.» (Sal. 32,5). Eller Peter som fornektet Jesus. Han gråt og omvendte seg. Og fikk nåde og oppreisning til videre vandring med sin Frelser.
Å bekjenne sin synd er ydmykende. Det gjør nok vondt for kjødet. Men det løser oss fra en vond samvittighet. Vi lærer lydighet og respekt. Gud tukter oss som sine barn. Han oppdrar oss for sitt rike. Konsekvensene av gamle synder blir ikke alltid borte med tilgivelsen. Synden setter spor. Men de får en oppdragende betydning. Så vi holder oss nær til Gud. Så vi er mer aktpågivende og tar oss i vare. Gud er også mektig til å vende det onde til det gode. Samtidig må vi skille mellom tilgivelse og tillit. Gud tilgir. Og vi skal tilgi av hjertet. Tillit kan man derimot ikke kreve. Den må vinnes. Den opparbeides i hverdagen gjennom et gudfryktig liv som skaper respekt og aktelse.
Så gjelder det at tilgivelsens ånd får råde blant Guds folk. At vi har et tilgivende sinnelag. «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Ef. 4,32). Da blir tilgivelse ikke bare en handling, men en holdning. En livsinnstilling. Det skjer i den grad vi lar oss prege av den Herre Jesus. «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre» (Kol. 3,12-13).
