av Edvard Foss
Hvor er mor nå? Spørsmålet kom fra en ung jente som et år tidligere hadde opplevd å miste sin mor. Livet hadde måtte gi tapt for kreftsykdommen. Mor var borte.
Trøsten midt i sorgen og savnet var at mor var frelst. Hun hadde tatt sin tilflukt til Jesus, og ved troen på ham fått del i evig liv. Men hvor var mor gått hen, nå når jordlivet var slutt?
Bibelen lærer at et menneskes liv ikke er slutt når jordlivet er slutt. Det er et «deretter». En himmel å vinne, en fortapelse å unnfly. «Det finnes et liv etter døden, det er der om ikke du tror. Det finnes et liv etter døden, både for liten og stor».
Hva er så dette «deretter» for en kristen? Hvor går en kristen hen når livet her er over? Johannes Levinsen gir oss svaret gjennom en sang han skrev i 1882, 29 år gammel, to år før han døde. «Jeg går til himlen der er mitt hjem, der er ei synd eller smerte. Der er det nye Jerusalem. Og der er hele mitt hjerte”. Dette svaret hadde han hentet fra ”Faktaboken”, bibelen. Guds eget ord, sannhetens ord. Det ord som står fast i himmelen til evig tid.
I kapittel 5 i andre korinterbrev leser vi følgende: Selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren» (v.6). Dette er forståelig tale. Så lenge vi lever her på jorden, er vi her og ikke andre steder. Vi er i live her i livet. Men det kommer et øyeblikk når vi må forlate dette livet, når døden banker på. Det som da blir en kristen til del, leser vi i vers 8 i nevnte kapittel. «Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren». Når et Guds barn er borte fra legemet, da er han eller hun hjemme, hjemme hos Jesus. Å gå bort er å gå hjem. Tenk for en trøst for Guds barn. Vi går ikke bort, vi går hjem, hjem til Jesus. Døden er ikke det siste, men livet. Den kjente amerikanske forkynneren D.L. Moody uttalte følgende i livets avslutning: «Nu svinner jorden, nu begynner livet». Han skulle hjem til Jesus, han som ved sin død hadde vunnet ham livet. Og det sies at han også sa: «Når dere hører at Moody er dø, da tro det ikke, da lever jeg som aldri før».
Paulus utrykker noe av dette, denne visshet, når han i brevet til filipperne skriver slik: «Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre». Være med Kristus var hans lengsel og glede.
Hvor er så Kristus? Han sitter ved Faderens høyre hånd. «Etter at han hadde fullført renselse for våre synder», dette er hjemreisebilletten for en sikker hjemreis, «satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye» (Hebr. 1,3). Det er til en tilværelse i Jesu nærhet, hos ham, der han er, en kristen flytter når han flytter bort fra legemet og hjem til Herren. Han kan synge med sangeren; «Lat lekamen kvila med fred i si grav, mi sjel ho er heime hos Gud» Fremtiden er lys for Guds folk. I det samme øyeblikk vi lukker vårt øye i døden, er vi hjemme hos Jesus. Vi skal «når vi våkner, mettes ved synet av hans skikkelse» (Salme 17,15).
En dag skal det skje noe mer. Den «lekamen som kviler i si grav» skal stå opp. Det er oppstandelsen fra de døde. «Vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme…..» vitner Paulus i Fil.3,20-21. Da er det forgjengelige blitt ikledd uforgjengelighet og det dødelige ikledd udødelighet. Da er sjel og legeme igjen blitt et.
Kan jeg få spørre deg et spørsmål, du som leser disse linjene. Hvor går du hen når du går bort? Går du hjem eller går du bort? Hjem til himmelen til Jesus eller bort til en evig fortapelse, borte fra Gud. Det er forholdet til Jesus som er avgjørende. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Sønnen, har ikke livet». Velg rett og velg i tide om du vil målet nå.
