Av Konrad Landro, frå Arkivet.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og de fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror... Joh 1,41-42
Foranledningen til denne gripende beretningen var at døperen Johannes forkynte Kristus så folk kom til troen på Jesus og ble frelst. De som da kom til troen, ble døpt i Jordan.
Det sentrale i forkynnelsen var å se det Guds lam, som bærer verdens synd. Et helt nytt budskap for datidens folk. De kjente til loven om offerdyr for synder. Tusener på tusener av lam og andre dyr var ofret for synder. Hver eneste dag ble det brakt offerdyr. Nå kommer Jesus og sette en stopper for alt som heter syndoffer. Denne loven har til nå hatt sin tid. Kristus gir seg selv som offer for all verdens synd. Dette offer er godtatt i himmelen hos Gud, én gang for alle. Nå trengs ikke mer offer for synd.
Blant de mange som hørte dette, var to av hans disipler. Og de to disipler hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. v.37. Kun den ene av disse to er nevnt ved navn. Det var Andreas. Hvorfor den andre ikke er navngitt, vet vi ikke. Han var nok like godt frelst som Andreas. Ingen tvil om det. Men det som åpenbares ved Andreas er at han hadde et rett og godt misjonssinn. Misjon går alltid ut på å vinne mennesker for Gud. Dersom ikke det er målet, kan man neppe kalle det misjon.
Misjonsmarken er stor, og vi er alle kalt til å være sjelevinnere. Mange er kalt til å reise utenfor våre landegrenser, til de forskjellige misjonsmarker. De har forskjellige funksjoner og oppdrag. Noen er leger. Andre er sykepleiere. Noen er lærere. Andre ingeniører, osv. Noen står i direkte evangelisk forkynnervirksomhet på misjonsstasjonen, og noen bringer evangeliet fra radiostasjoner. Men i alle oppdrag har de for øye å vinne mennesker for himmelen.
En misjonær som hadde utført et betydelig arbeid i Afrika i flere perioder, sa det slik: Min første misjonsmark var ikke i Afrika, men i mitt eget hjem, og det var ikke den letteste misjonsmark. Jeg skulle vitne om Jesus for min hustru og mine barn, min mor og min far, mine søsken, og for bygdefolket hjemme. Jeg lærte snart at mitt liv som kristen betydde langt mer enn ord. Liv og lære må følges ad for en som vil vinne sjeler for Gud. Man vinner ingen med et slurvete kristenliv, selv om læren er aldri så korrekt. Denne talen vil sikkert bli husket av de fleste som hørte den.
Typisk er det når noen overgir seg til Gud og vil følge Jesus. De taler ikke lenge med Jesus i bønn, før nøden og omsorgen for sine nærmeste gjør seg gjeldende. Har du vært på vekkelsesmøter noen gang? Da unngår du ikke å oppleve dette. Jeg vet nesten ikke noe så gripende som å se foreldre reise seg opp i forsamlingen og ber om forbønn for sine barn – mens tårene renner. For ikke å tale om når barna ber om forbønn for sine foreldre, ja, til og med for sin bestemor og bestefar. Noen ber om forbønn for sine søsken. Andre for sine skolekamerater. Noen for sine kollegaer og noen for sine arbeidskamerater. Og mange ber om forbønn for sine naboer. Det oppleves som et eneste stort nødrop til den allmektige Gud – at han må gripe inn på ett eller annet vis og frelse dem fra et tomt og innholdsløst liv, og frelse dem fra den evige fortapelse.
Andreas fant først sin egen bror, …og han førte ham til Jesus. v.43. Kan du tenke deg et finere syn? Det er slik det går for seg i vekkelsestider. De troende fører sine nærmeste til Jesus.
Ingen gjerning på jord er så herlig og stor
som å lede en synder til Gud.
Og vår Frelser oss ba før til himlen han fòr
om å gå med det salige bud.
Å, jeg har så inderlig lyst til å være en Andreas. Har du? Herre, – tenn oss, hjelp oss!
