Av Arne Helseth-Dyrseth, Evangelisten 1. september 1965.
Den troende som ikke har lært å skjelne mellom sin stilling, tilstand og vandring, har neppe noen mulighet for å kunne leve et godt og lykkelig liv med Herren.
Det er derfor få ting jeg er mer takknemlig for enn dette at Herren allerede i min tidligste ungdom, ved sin gode Ånd gjennom Skriften åpnet mine øyne for disse sannheter.
Som 16-17 års gutt – bare 2-3 år gammel som troende – kom jeg over en bok av den ypperlige bibellærer C.I. Scofield. Bokens tittel: Hvorledes læres Guds ord rett? fanget min interesse.
Denne boken ansporet meg til å trenge inn i Skriften for å undersøke hva den sier om blant annet den troendes stilling, tilstand og vandring. Og dette studium har gjennom årenes løp blitt meg til uvurderlig hjelp og velsignelse.
I håp om å komme de unge troende av Evangelistens lesere til hjelp, tar jeg nå disse betydningsfulle sannheter opp til behandling i tre artikler. Denne første artikkel vil spesielt være viet sannheten om den troendes stilling.
Men først og fremst må vi være klar over hva vi i det kristelige språkbruk mener med uttrykkene stilling, tilstand og vandring.
Stilling er uttrykk for hva vi er for Gud i en annen person, nemlig i hans elskede og velbehagelige Sønn. Med tilstand mener vi våre nærværende omstendigheter – forholdet mellom den troendes to naturer. Vandring er naturligvis det samme som vår ferd – vår oppførsel.
Til hvilken del av Skriften må vi henvende oss for å få klarhet i spørsmålet om vår stilling i Kristus? Ikke til evangeliene, men til brevene i Det nye testamente.
Ofte blir Kristi ord i evangeliene tillagt en større og videre betydning enn apostlenes ord i brevene. Hvor feilaktig dette er, kommer klart fram når vi erindrer hva den Herre Jesus sier i Joh 16,12-13: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten.»
Her sies det uttrykkelig at den fulle og endelige sannhetsåpenbaring ikke kunne bli gitt oss før Den Hellige Ånd kom, som kjent etter Kristi død og oppstandelse – på pinsefestens dag (Apg 2). Han kom, sier Herren, for å veilede oss til hele sannheten.
Denne veiledning får vi gjennom apostlenes skrifter (Det nye testamentes brev). Paulus sier nemlig at han taler ord som Ånden lærer (1.Kor 2,13). Og i og med hans skrifter har Den Hellige Ånd nådd høydepunktet i den guddommelige åpenbaring (Kol 1,25).
Vil du så notere deg hvilken stor og dominerende plass sannheten om menighetens og den enkelte troendes stilling har i Paulus’ brev. Legg særlig merke til hvor ofte apostelen bruker uttrykket "i Kristus". Hvorfor presiserer han dette så sterkt? Uten tvil fordi han anser sannheten om den troendes stilling for å være den største og mest betydningsfulle sannhet et troende menneske kan bringes til erkjennelse av.
Såfremt vi lever i erkjennelse av at vi står for Gud i den oppstandne og fullkomne person ved Guds høyre hånd, vil dette sette preg på våre vitnesbyrd. - Har vi i noen grad sett betydningen av denne store sannhet, vil dette være det fremste og fornemste i vårt liv – og det til tross for at vi nok vil bli beskyldt for å være «ensidig», «ensporet» osv.
«Du kjører for lenge på èn mei», ble det en gang sagt til en svensk broder som ut fra et varmt hjerte forkynte Kristus. «Kantrar jag, så kantrar jag på Kristus», repliserte han.
Hva vil det si at vår stilling er i Kristus? Det er ensbetydende med at vi inn for Guds åsyn er stilt på like fot med Guds Sønn. – Han er sønn – og vi er sønner. «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» Gal 4,6.
I Det nye testamente er det to forskjellige ord for barn og sønn. Ordet barn er uttrykk for slektskap og taler om at vi ved fødsel er lemmet inn i Guds familie. Sønn er uttrykk for den voksne manns stilling i sin fars hus.
Vi er Guds barn på grunn av fødsel (Joh 1,12-13; Tit 3,5; 1.Pet 1,3 og 23) – vi er sønner i kraft av vår stilling.
Før sin død og oppstandelse var Kristus alene om sin stilling som sønn i Faderhuset. Nå er det imidlertid blitt mange sønner. Det er dette Herren ser fram til når han i Joh 12,24 sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» Esaias taler om nøyaktig det samme når han i det kjente kapittel, som med rette er blitt kalt perlen blant profetiene, sier: «Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge.» Jes 53,10.
Nettopp denne frukt eller dette avkom er det første den Herre Jesus taler om etter sin oppstandelse: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.» Joh 20,17. Nå ser han frukten eller resultatet av sin bitre død på Golgata kors. Han er ikke lenger alene – det er blitt mange av samme sort, samme kvalitet som det ene hvetekornet.
Han er den førstefødte blant mange brødre (Rom 8,29). Og dette betyr ikke noe mindre enn at du og jeg er løftet opp på hans plan.
Hans stilling er vår stilling.
Hans privilegier er våre privilegier.
Denne vår høye og ærefulle stilling i Kristus innbefatter også at vi er likestilt med ham som gjenstand for Faderens velbehag og yndest. Vil du vite hva Gud ser i deg, hva du betyr for ham og hvor høyt han verdsetter deg, skal du bare betrakte nøye de skriftsteder som taler om hva Kristus er for Faderen. For det står skrevet: «For slik som han er, slik er også vi i denne verden.» 1.Joh 4,17. Vi kan med andre ord sette likhetstegn mellom det Han er og det vi er for Gud. Se bare på følgende klare henvisninger: Han er elsket av Faderen (Joh 17,24) - vi er elsket med den samme kjærlighet (Joh 17,23).
Han er hellig og ulastelig (Heb 7,26) – det er også vi (Ef 1,4; Kol 1,22).
Han har en ærefull stilling ved Guds høyre hånd (Heb 1,3; 8,1-2) – vi er satt med han i himmelen (Ef 2,6).
Han har for alltid forlatt dødens og dommens område (Rom 6,8-10) – og vi er gått over fra døden til livet (John5, 24).
«Så nær, så ganske nær til deg,
Mer nær ei tenkes kan
For nå jeg er uti din Sønn,
Jeg er så nær som han.»
