Av Håkon C. Hartvedt
Vi fryder oss når folk blir frelst, og jeg har også hørt mange vitnesbyrd fra folk som forteller at de har vært kristne hele livet. Det er fantastisk. Men hva hjelper det om de ikke fullfører løpet – helt fram.
I 2. Kor. 8, 10-11 leser vi: «dere som i fjor begynte så godt, både i handling og med ærlig vilje. Nå gjelder det å fullføre i handling. Som dere var villige til å gå i gang, må dere nå være villige til å fullføre, alt etter hvor mye dere har.»
Det er få ting jeg synes er tristere enn å møte tidligere, brennende kristne som har brutt løpet eller har rotet seg bort fra himmelveien. Før vi går nærmere inn på det skal vi se på noen svært kjente bibelske personer som ikke avsluttet slik de begynte.
Saul
- Samuel 10 forteller oss at Saul både «fikk et nytt hjerte fra Gud» og ble fylt av Ånden. I begynnelsen gikk det jo også svært bra. Han vant store seire. Men så kommer vi til kapittel 15. Der kan vi lese om at Saul bryter Guds Ord og prøver å lyge seg vekk fra det ved å si at han ville ofre til Herren. Men profeten Samuel avslører ham, og Saul får høre disse tøffe ordene:
«Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer. Trass er jevngodt med spådoms-synd, gjenstridighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.» 1. Samuel 15, 22-23.
Salomo
Salomo begynte utrolig godt. I stedet for å be Gud om rikdom og makt, ba han om et lydhørt hjerte. Og Gud svarte: «Jeg vil gi deg et hjerte som er så vist og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme siden. Men jeg vil også gi deg det du ikke bad om, både rikdom og ære.» (1. Kongebok 3, 12-13) Og vi vet at slik ble det. Og hvem skulle tro at Salomo ville komme skjevt ut? Men hopper vi til 1. Kongebok kapittel 11, 4-6 ser vi at han gjorde det.
«Det var da Salomo ble gammel at konene hans fikk vendt hans hjerte til andre guder. Hans hjerte var ikke lenger helt med Herren hans Gud, som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort.»
Gideon
Tenk at Gideon også falt fra Guds vei. Han begynte i skikkelig ydmykhet og fikk oppleve at Gud brukte ham til en av de virkelig store seirene i Bibelhistorien. Med 300 mann gikk han mot en hær på 135 000. For et vågemot! For en tro, vil vi kanskje noen si.
Men etter store seire kan det komme store fall. Elia ble motløs like etter at Gud på mektig vis hadde hørt hans bønn på Karmelfjellet, og for Gideon gikk det aldeles gale.
«Siden sa Gideon til israelittene: «Jeg vil be dere om én ting: at dere alle gir meg de ringene dere har tatt som bytte.» Midjanittene brukte nemlig gullringer, for de var ismaelitter. De svarte: «Det skal du gjerne få.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet de alle ringene de hadde tatt som bytte. Da han veide gullringene som han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundre sekel gull, foruten halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen. Av gullet laget Gideon en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble til en snare for Gideon og hans hus.» (Dommerne 8, 24-27)
Igjen og igjen
Dessverre har dette skjedd igjen og igjen. I 2.Timoteus-brev, 4, 10 leser vi om Demas:
«Demas forlot meg, fordi han fikk den nåværende verden kjær.» I den nåværende verden er det penger, status og makt som teller. Og ordene i Gal 5,7 er nok høyaktuelle i vår tid: «Dere begynte løpet godt. Hvem er det som har hindret dere i å være lydige mot sannheten?»
Det er vondt å oppleve at mange troende nå vender seg fra Bibelens sannheter som de før vernet om. Slangens ord til Eva i Edens hage: «Har Gud virkelig sagt» klinger stadig med forførende makt. Men la oss ikke høre på den røsten. La oss heller leve så vi en gang kan si som Paulus:
«Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme.
(2. Timoteus 4,7)
Bilde
Fotobyline: Illustrasjonsfoto. Foto: Stockphoto
