Av Johnn Hardang
En av de tingene mange kristne har til felles, er at enkelte vers i Bibelen betyr noe spesielt akkurat for dem.
Blant Bibelens 31 173 vers er det kanskje et vers som stråler med en egen glans. Kanskje det var i dette bibelverset du virkelig fikk se evangeliet. Eller kanskje var det i en vanskelig situasjon at Gud møtte deg gjennom dette bestemte bibelverset. Du fikk hjelp og fant veien ut i lyset og friheten igjen. Siden har dette spesielle bibelverset vært som en juvel eller som en perler med en helt spesiell verdi. Årsakene kan være så forskjellige, men resultatet blir det samme: Nå har du et vers i Bibelen som du kaller ditt favorittvers.
Jeg har siden nyttår laget en programserie for radio som jeg kaller Akkurat nå. Hver mandag formiddag er jeg på lufta med en 45 minutter lang direktesending, der et av de faste innslagene er en «skritt for skritt» gjennomgang av Salme 119, Bibelens lengste salme. Salmen er bygget opp omkring de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Og med åtte vers for hver bokstav blir summen 176 vers.
Det var i denne forbindelsen jeg kom over Martin Luthers favorittvers i Bibelen. Også det var et vers i Salme 119. Under bokstaven LAMED, den tolvte bokstaven i det hebraiske alfabetet, står avsnittet v.89-96. Og avsnittet begynner med denne setningen:
- Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.
v.89.
Dette var Martin Luthers favorittvers.
Noen vil sikkert, i likhet med meg, bli overrasket over at Luthers favorittvers ikke stod i Romerbrevet eller Galaterbrevet. Den som kjenner Martin Luthers trosreise – i smerte og gråt, lys og glede, forkynnelse og tjeneste, kamp og forfølgelse - vet hvor viktige disse brevene var for Martin Luther. Men det var altså i Salme 119 han fant sitt favorittvers. Og det hadde sikkert sine grunner. Her skal du få en antydning til tre av dem:
Guds Ord står ikke fast i menneskets eget hjerte.
Martin Luther kjempet i årevis en voldsom kamp, både med seg selv og med Gud. Spørsmålet var: Hvordan få en nådig Gud?
Han visste at hans eget hjerte var ondt og svikefullt og at følelsene er mange og vekslende. Det samme gjelder de mange skiftende opplevelsene i kristenlivet. Ingenting av dette er noe du kan feste lit til. En frelsesgrunn, et ankerfeste i vårt eget hjerte, finnes ikke. Ikke den gang. Og ikke i dag. Vi trenger et ankerfeste utenom oss selv!
Guds Ord står ikke fast i kirkens liv og lære, og heller ikke blant kirkens tjenere.
Ved siden av kampen mot seg selv, kjempet Luther også en voldsom kamp mot den kirken han var satt til å tjene. Kirken hadde sviktet Guds Ord, sa Luther. Og den hadde sviktet evangeliet. I stedet ga den folk steiner for brød. Men en slik tale ble ikke tålt: Martin Luther ble lyst i bann.
Heller ikke i dag er et kirkesamfunn, en kristen organisasjon eller en menighet noen garanti for at det forkynnes og læres i samsvar med Guds Ord. Vi trenger noe annet og bedre å feste vår lit til når det gjelder livets viktigste spørsmål.
Men Guds Ord står til evig tid fast i himmelen!
Slik skriver salmisten det. Og slik oppdaget Martin Luther det. Det finnes et fast punkt i tilværelsen. Et ankerfeste både for tro og hjerte. Ikke i vårt indre. Ikke i kirken. Men i himmelen. Dette ankeret er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget. Hebr 6,19. Og takket være dette faste punktet kan det mennesket være trygg som setter sin lit til evangeliet om Jesus.
Skulle jeg til slutt nevne det som er mitt favorittvers, blir svaret Jes 53,5:
- Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straff lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Hvorfor dette er mitt favorittvers? Jo, det var gjennom dette bibelverset Guds viste en tenåring evangeliet på en måte han aldri før hadde sett det. Denne gutten er nå 67 år gammel og sitter akkurat nå og skriver denne artikkelen.
