Av Audun Myksvoll
Hin time i Getsemane!
Det var påske. Vi hadde reist til landstedet vårt for å være borte noen dager. Som tidlig ungdom var jeg ofte litt reservert mot å reise bort i påsken. Følte slik på å helst være hjemme, gå på møter og gudstjenester for å samles om påskebudskapet. Syntes ikke det ble helt det samme når vi var på hytten. På høytidsdagene leste far i andaktsboken og ba til Gud ved frokostbordet – men likevel. De hadde nok behov for å komme seg bort fra travelheten, men opplevde at de likevel kunne ha en god påskehøytid. Jeg forstår det. Og vi barna måtte naturligvis være med.
Vi besøkte ofte gravene i påsken. Slik også dette året. Vi gikk i båten og rodde utover fjorden. Vi skulle besøke graven til bestemor. Lygra kirke ligger på et nydelig sted mellom holmer og skjær i det vakre landskapet i Alver. På den tiden sto kirken alltid åpen. Folk kunne gå inn og se seg om når de ville. Da de andre så til gravene, gikk jeg bort til kirken, åpnet døren og ruslet opp til galleriet. Far hadde lært meg å spille på husorgelet hjemme og jeg hadde noen av mine beste stunder når jeg kunne sitte ved orglet og spille de gode gamle sangene som far og mor hadde lært oss. Jeg satt meg inn på orgelkrakken i den gamle kirken, trykket på knappen og hørte hvor luften fyltes i belgen. Så dro jeg ut et par av de mykeste stemmene på orglet, la fingrene på tangentene og spilte forsiktig den gamle salmen til den amerikanske vekkelses forkynneren Edward Payson Hammond, som han forfattet og komponerte i 1866, og som vi senere fikk oversatt til norsk. Det var sangen «Hin time i Getsemane!»
Hin time i Getsemane. Jeg aldri glemme kan,
Da jeg i angst og blodig sved Fikk se deg, Gud og mann.
:/: Jeg glemmer ei, :/: jeg glemmer ei din ve
Da jeg deg så i angst på kne Hist i Getsemane.
Sangen har kommet med i flere sang- og salmebøker opp gjennom tidene. Ja, faktisk, da jeg for noen år siden var på gudstjeneste i Addis Abeba i Etiopia og satt midt mellom dette mørke folkeslaget for å høre Guds ord, stemte også de i den samme sangen – med en intensitet og hengivenhet som jeg sent glemmer; «Hin time i Getsemane,»Slik det ser ut i deres egen salmebok: ያ ሰዓት በጌቴሰማኒ.
Solen skinte inn mellom sprossene på de høye vinduene i den gamle kirken i Alver. De vare orgeltonene fylte kirkerommet og skapte en høytidsstemning jeg sent glemmer. Siden har denne sangen stått meg ekstra nær – ikke bare fordi tonen er så vidunderlig og emosjonell – men også fordi teksten i særdeleshet handler om min beste venn – om Jesus.
Hin time i Getsemane! Å´ hvilken time! Det var en «time» der menneskehetens evige skjebne sto på spill. Jesus – Messias – Guds elskede Sønn lå og kjempet mot ondskapens åndehær. Vonde makter ville hindre ham i å nå målet, nemlig å forsone verden med Gud. I kampens hete var svetten hans som blod, og han ropte mot den mørke himmlen; «Far, er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!»
Jeg spilte sangen om og om igjen. Det var som om orglet gråt i smerte, og jeg kjente hvor det også fylte mitt eget hjerte. Det var Jesus som kjempet der, og led i Getsemane. Hebreerbrevets forfatter sier om Jesus (5.7) at «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden!» Jo, visst kunne han be seg fri. Men han gjorde det ikke. Han visste hva det gjaldt, og det var nettopp derfor han var kommet til denne verden – til denne «time». Han behaget Gud ved sin lydighet, og Guds vilje var hans lyst.
Salme 40.9 sier «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte!». Og Hebr 10.7: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud!»
Å´ hvilken time der i Getsemane! Dette er en av opplevelsene i mitt unge liv som alltid har fulgt meg og knyttet meg så sterkt til Jesus, og alltid har gjort at det er nettopp Jesu lidelse og død for mine synder som har vært så viktig i livet mitt.
Forfatteren hadde like i forveien vært i Israel, og sikkert også i Getsemane. Det hadde blitt så levende for ham der han sto – ja, som om han selv så sin frelser i den ytterste nød. «Jeg så hvor tungt Guds vredes dom På deg, min Jesus lå!» At det var for meg, det var for oss, at det var for alle mennesker på jorden. Gud velsigne minnet etter denne «timen» i Getsemane. Den reddet vår udødelige sjel.
