Av Ivar Gjerdi
«Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» Markus 12, 42-44.
Gud vil at vi skal være gode forvaltere. Det dreier seg om både åndelig og materiell kapital som er betrodd oss. Og Gud vil at vi skal dele med andre. Vi kan ikke skalte og valte med det som vi vil. «Av forvaltere kreves det at de viser troskap,» sier Paulus i 1. Kor.4,2. Det er en viktig påminnelse om hva dette innebærer av forpliktelse og ansvar. Og det er derfor nødvendig av og til å stille spørsmålet: Hva med oss som Guds forvaltere?
Jesus var opptatt av hva folk ga og satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike gav mye. Den fattige enken som kom ga to mynter av minste verdi i den romerske mynt. Så fattig var hun at hun ga alt hun eide. Slike gaver skal ikke vurderes etter sin ytre verdi, men ut fra den offervilje som ligger bak. Etter Guds målestokk kan derfor den minste av alle gaver være den største. «Gud måler ikke våre gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», har en sagt.
Spørsmålet er derfor om det er et riktig forhold mellom det vi har fått å forvalte og det vi gir videre? Kan vi forsvare det ut fra Guds vilje? Det bibelske prinsippet om å gi tiende er viktig for mange. Flere burde nok følge opp med det, og på den måten få oppleve hvordan Gud velsigner glade givere. Bibelen sier mye om at vi skal forvalte livet og Guds gaver til oss, og at vi skal gi videre av det han har betrodd oss. Vi forvalter livskapital. Vi er kalt til å være Guds medarbeidere, og han er avhengig av oss. Hele vårt liv skal forvaltes til Guds ære, med alt hva vi har av materiell og åndelig kapital.
En familie sitter samlet ved middagsbordet etter gudstjenesten, og det faller noen interessante og tankevekkende kommentarer. Far. «Prekenen var ikke særlig god i dag.» Mor: «Koret sang heller ikke godt.» Husets yngste: «Men vi fikk da ganske mye igjen for den krona vi ga i kollekten!»
I kapitlene 8 og 9 i 2. Korintierbrev er Paulus opptatt av pengegaver og innsamling til menighetsarbeidet og de fattige, og holder fram menighetene i Makedonia som forbilde når det gjelder takknemlighet, ansvar, omsorg og giverglede.
«Vi vil nå gjøre kjent for dere, søsken, hvor stor nåde Gud har vist menighetene i Makedonia. For i sin nød ble de hardt prøvet, men deres overstrømmende glede og dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. De ga etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De ba inntrengende om å få bli med på gaven og tjene de hellige sammen med oss. Og de ga ikke bare slik vi håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det.» 2. Kor. 8, 1-5.
