Av Bernt Falkum
Jeg hadde en god kamerat som var full av futt og godt humør, på tross av 10-12 hjerteinfarkt. Han ga aldri opp, selv om livet stadig hang i en tynn tråd, men livet seiret igjen og igjen.
Han måtte leve med sin sykdom i mange år, en skjebne som mange deler, og han var aldri interessert i lettvint helbredelsessnakk, men han eide en trygg kristen tro – på tross av! Hans favorittstrofe gjennom livet var denne: «Jeg lever hver dag i hans nåde, og vandrer med han i tro». Og denne strofen delte han med kjente og ukjente, i tide og utide.
Det fortelles fra en diskusjon i Storbritannia der emnet var verdens ulike religioner. Eksperter fra mange land debatterte om hva som var spesielt med kristendommen. De snakket om det som var opplagt: Inkarnasjonen, oppstandelsen, korset. Diskusjonen surret og gikk helt til den berømte forfatteren og litteraturprofessoren C.S. Lewis gikk fram og gav et klart svar på det som var spesielt med kristendommen: «Det er enkelt. Det er nåden!»
Ja, nettopp – det er nåden som er det helt unike, og det er den alle ærlige mennesker trenger, før eller siden. Og det er på grunnlag av veien Jesus gikk for oss, at det alltid finnes «en nåde å flytte inn i»! Dette vakre uttrykket er skapt av den norske forfatteren Mona Høvring i diktsamlingen «Å Paradis» (2008), og Bibelen er full av ord som bekrefter nettopp det.
India-misjonæren og forfatteren Stanley Jones forteller i en av sine bøker at en hindu i en samtale sier: «Det som slår meg med Jesus Kristus er at han passer til vår sjel», og noen særlig bedre karakteristikk kunne misjonæren ikke finne. Han passer til vår sjel, han får de viktigste brikkene til å falle på plass, han gir oss det vi trenger på et dypt og eksistensielt plan, enten vi er i god sjelelig balanse eller vi sliter med livet – han er der for oss, han er der med fanget fullt av nåde. En ny begynnelse er alltid mulig i hans selskap, det finnes alltid «en nåde å flytte inn i». Og der blir vi!
