Av Gustav Nielssen, Evangelisten September 1950
«Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.» Salme 110,7
Mektigere salme om Kristus enn Salme 110 vil du vanskelig finne mellom de 150 salmene i Salmenes Bok.
Det er ikke bare dens høye poetiske flukt i salmens storslåtte syner som gjør den så verdifull. Det er dens vidunderlige skildring av den person som Den Hellige Ånd fører inn, som gir den sin veldige verdi.
Det er den Herre Jesus Kristus som føres inn av sin Fader som seierherre fram til tronen. I mektige syner skildres Herren Jesus Kristus som herskeren, som går gjennom folkenes liv med sin erobrende hær i sitt følge, mens hans Fader i kraft og velde rydder vei for sin herliggjorte, hederskronede sønn. Og så slutter skildringen med en forklaring på hemmeligheten til Sønnens erobrende seierstog: «Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode!»
I Herrens følge finner du pilegrimen på veien hjem. Noen av dem har gått lenge på veien, andre kortere, og atter igjen noen som nettopp har slått inn på veien.
Det er en underlig vei. Den går gjennom dype kløfter, der skyggene faller lange, og den går over ørkenens sand, gjennom bekke- og elvestrøm, gjennom lange dalsenkninger, over store åpne solfylte slette og gjennom mørke trange pass, hvor villdyrene ligger på lur.
Et underlig folk går på denne veien. Noen synger, andre gråter. Noen er merket av mange års vandring gjennom trengselsopplevelser, andre synes enda som veien ikke har tatt på. Men alle går – går – går dag som natt. For alle vil hjem, og alle følger sin anfører. Men ser du nøye på vandrerne, finner du noen som ser trette ut, motløse og forsakte. Kanskje du, min kjære leser, hører med til denne gruppen. Hvis du gjør det, var det deg jeg ville ha en liten samtale med nå, mens vi følges henover veien.
- Er det noe særlig som trykker deg, siden du se så trett ut? Har du gått langt? Er det noe særlig du har gjort erfaring på nå underveis.
Og jeg hører deg svare:
- Ja, det er noe som verker så i sinnet mitt og gjør tankene mine så urolige og mange. Jeg er visst alene her på veien som sliter med dette.
- Å nei, du er nok ikke det. Det var en pilegrim i Salme 94, 19 som gjorde den samme erfaring. Vet du hva han sa på veien? «Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange», sa han. Men da frelste anføreren, Herren, ham fra fortvilelsen ved denne frelsende handlingen: «Da husvaler (lindrer) din trøst min sjel.» Dette vil din Herre gjøre for deg i dag også. Hva er grunnen til dine urolige tanker, kjære medvandrer?
- Det er så mange ting jeg angrer på i mitt liv. Jeg greier ikke å gjøre det verken om eller godt igjen. Det piner meg og gjør meg engstelig for at jeg kanskje ikke når frem og hjem. Hadde jeg fått noe som kunne ta dette fra meg!
- Min kjære pilegrim, skal vi gå til side her en liten stund? Kan du se den bekken der borte? La oss gå bort og drikke av den. Den bekken gir vandreren ny kraft og nytt mot. Her stanser vi, og så tar vi budskapet fra Job 22,29-30: «Han skal frelse den som slår sitt øye ned. Han skal redde endog den som ikke er uskyldig.» Var ikke dette en god leskedrikk for ditt trette sinn og for dine urolige tanker? Hvem er det Herren vil frelse? Den som slår sitt øye ned! Ja, enda mer. Han skal redde endog den som ikke er uskyldig!! Det er jo nettopp deg. Du føler og vet at du aldeles ikke er uskyldig. Du er jo tvert imot skyldig. Det er jo dette som piner deg. Hør nå, kjære vandrer: Herren forteller deg at du som har gjort dette, som ikke er uskyldig, deg vil han endog frelse!! Bøy deg nå ned til bekken og drikk dette budskap til trøst og hjelp.
Kom nå til kilden!
Kom nå til kilden god.
Kom, drikk av livets klare flod,
så får du kraft og mot.
Du har lov å drikke. Bruk nå retten din. Så skal du få lov til å løfte hodet høyt og gå vederkveget videre. Eller kanskje du hører hjemme i den gruppe trette vandrere, som er gått deg trett over det tunge spørsmålet: Hvorfor svarer ikke Herren? Hvorfor fører han meg slik? La meg da straks få si deg, at om du er kommet inn i den tunge striden om de ubesvarte bønner, så har du min dypeste sympati. Om det vil lykkes å hjelpe deg, vet jeg ikke, for den tunnel du nå passerer, hører med til de sorteste og mest trosprøvende du går gjennom i ditt liv. La meg da først få si deg, at du er ikke alene på veien som er i mørke av denne grunn. I Dan. 10,2 finner du en pilegrim som satt i sorgens natt tre uker – 21 dager – over dette spørsmålet. Og i vers 12-13 vil du finne svaret på spørsmålet hvorfor og hvorledes. Satan hindret svaret i 21 dager. Men det var den hele tid underveis, det ble bare noe forsinket, men det visste ikke den trette pilegrim ved den store flod. Men hans Herre hadde ikke glemt ham! Og i Joh. 11,6 og 17 finner du en av Skriftens helligste, beste pilegrimer, som er ført inn i 6 dagers ventetid, før Herren ga seg tilkjenne. Å jo, du er nok ikke alene, som tenker deg trett i sinn og tro av denne grunn. Tusener av dine medvandrere på veien har sunget Jakob Paulli dette etter i nød og mørke:
Lær meg å kjenne dine tanker
og øves i å tenke dem,
Og når i angst mitt hjerte banker,
da må du kalle motet frem.
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
si så hva du har tenkt, o Gud.
Da kan jeg se at morgenrøden
bak tvil og vånde eller ut.
Men også du skulle bøye deg ned ved bekken og drikke. Du trenger en god styrkedrikk, skal du greie veien. «Guds bekk er full av vann» - også for deg (Salme 65,10). Her er Ordets budskap til deg:
«Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme.» Salme 25,3.
Hørte du? Hva leste du? Ingen – ingen som venter, venter på Herren, skal bli til skamme, - ingen, og i de «ingen» er nettopp du!
Blott drikk igjen, min sjel,
jo større kraft du får.
Tro om ikke Herren vil hjelpe deg til å løfte hodet i troens frimodighet, så du greier å gå videre?
