Av Ivar Gjerdi
«Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.»
Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Lukas 5, 27-32.
Denne hendelsen som Lukas her beskriver blir også beskrevet av Matteus og Markus. En stor og viktig hendelse. Nå handler det om oss.
Mannen som satt på tollboden var jo nettopp Matteus, som opprinnelig het Levi. Han var tolltjenestemann. De var ikke godt ansett på den tiden. Og det vakte oppsikt at Jesus kalte en toller til sin disippel. Og enda verre var det at han gikk i selskap hos Levi, der han satt til bords med flere som var regnet som tvilsomme i det gode selskap. Fariseerne og de skriftlærde murret. På spørsmålet om hvorfor han drakk sammen med tollere og syndere, svarer Jesus klart og tydelig hvorfor: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Og dem er det mange av i denne verden. Det bør være vår nød og få konsekvenser for livet, slik som for Matteus denne dagen.
Jesus kall lyder kort og direkte, nesten som en befaling. Ingen skal være i tvil om at innbydelsen er rettet til den enkelte personlig. Jesus kaller til et oppbrudd med det gamle. Det holder ikke lenger med religiøsitet og et egoistisk og selvopptatt liv. Den som vil være en kristen må leve under Jesu kall og ledelse.
Den nederlandske maleren Terbrugghen har malt et flott bilde av Matteus, da han fikk kallet av Jesus. Han sitter med et bord foran seg, og vi ser Jesus komme inn fra siden. Han strekker hånden mot Matteus, og det er som vi hører ham si: Følg meg! Ansiktsuttrykket til Matteus er gripende, han tror nesten ikke hva han hører. Han peker mot brystet, og det er som vi hører ham si: Er det virkelig jeg som skal få lov til å følge deg? .
Matteus opplevde det ufattelig stort å få følge Jesus. Vi burde også kjenne på noe av den samme storhet og glede. Lykkelige er den som står opp og følger Jesus i liv og tjeneste.
Du som veien er og livet, deg vi har vårt håndslag givet.
Deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster.
Led oss i ditt hyrdespor!
Gi at deg vi følger etter,
styrk de små, de svake krefter.
Bøy vår vilje, smelt vår tross.
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!»
(Richard)
