Av Mons Teigland

Et dikt til morsdag 14. februar.

Så trygt og godt i heimen det var

Me fekk ha både mor og far!

Mor tok seg av oss alle utan parti.

Me minnest den tida som no er forbi.

Det banka varmt i hjarta til mor.

Ho hadde ein kjærleik mektig og stor.

Når me var såra i hjarta og sinn,

var det best å koma til mor der inn.

Kor godt å kome inn til hennar barm

og kjenna den omsorg – god og varm!

Den trøysta som der me fekk,

den like inn til barnehjarta gjekk.

Mange minner strøymer no fram.

Å skrive den ned – knapt nokon kan,

Men kom lat oss æra og takka mor!

Kven hadde som mor ein hjartefamn stor?

Mor hadde også ei anna kjær sut:

- måtte borna våre bli verande hjå Gud!

Det var hennar bøn og virke her.

Mor hadde oss borna og far så kjær.