Av Håkon C. Hartvedt
Jeg leste en gang om et spesielt friluftsmøte, eller rettere om en mann som egentlig ikke ville delta på dette møtet, men som holdt på med et arbeid i nærheten.
Han var nok kalt av Gud, men om han visste det eller ikke ville innrømme det, vet jeg ikke. I alle tilfeller ble det fortalt slik at når ordene begynte å treffe ham, og gjorde ham irritert og rasende, stakk han fingrene i ørene slik at han ikke skulle høre. Men en flue ga ham ikke fred. De surret rundt hodet på ham og satte seg snart på nesen og snart her og snart der. Så irriterende var fluen at mannen tok fingrene ut av ørene og begynte å slå etter den. Men da ble ørene frigjort – og budskapet fra friluftsmøtet fant sin vei gjennom ørene og nådde hans sjel, og etter det jeg leste ble han frelst på denne måten.
Kan Gud bruke en flue? Det kan unektelig sees slik ut.
Nå vil jeg bruke en fortelling om en edderkopp for å for å formidle en viktig evangelisk sannhet. Fortellingen er ikke min. Den ble utgitt i 1898 av den danske forfatteren Johannes Jørgensen i hans bok «Lignelser». Slik begynner den, på forfatterens språk:
«Det var en skøn septembermorgen. Alle enge glimtede af dug, og gennem luften sejlede den flyvende sommers silkeskinnende tråde. Langt fra kom de, langt hen drev de. En af disse tråde strandede i toppen af et træ, og luftskipperen, en lille gul- og sortbroget edderkop, forlod sit lette fartøj og betrådte løvets fastere grund.Men stedet behagede den ikke rigtigt, og med en rask beslutning spandt den sig en ny tråd og firede sig lige ned i en stor tjørnehæk. Her var der nok af strittende skud og kviste, hvorimellem et net kunne udspindes.
Og edderkoppen gav sig til arbejdet, idet den lod tråden ovenfra, ad hvilken den var kommet ned, bære nettets øverste hjørne. Det blev et stort smukt væv. Og der kom noget særligt over det, derved at det ligesom stod ret op i den tomme luft, uden at man kunne se, hvad der bar dets øverste rand. Thi der skal gode øjne til for at opfange sådan en lille, fin edderkoppetråd.»
Så forteller jeg fritt videre:
Dager kom og dager gikk, og etterhvert begynte det å bli smått med fluefangsten. Da bestemte edderkoppen seg seg for å gjøre sitt nett større, og takket være tråden ovenfra, lyktes denne utvidelsen over all forventning. Edderkoppen bygde veven sin høyere og høyere opp i luften og lenger og lenger til sidene. Nettet spente over hele hekkens bredde, og når det i de våte oktobermorgene hang fullt av funklende dråper, var det som å se på et perlestukket slør.
Edderkoppen var stolt av verket sitt. Den var ikke lenger en liten fjott som var kommet seilende med vinden uten noe å vise fram annet enn sine medfødte spinnekjertler. Den var nå blitt en stor, svær, edderkopp som hadde det største nettet langs hele hekken.
En dag tenkte han at han ville sjekke nettet sitt. Han gikk nøye gjennom trådene
og sjekket alle kriker og kroker nøye og samvittighetsfullt. Men så kom han til et hjørne av nettet, og der så han en tråd som gikk rett opp. Han kunne ikke se hvor den endte og husket ikke at han en gang hadde kommet fykende med vinden og festet en tråd i det høye treet som holdt hele nettet sammen.
– Hva i all verden skal jeg med denne unyttige tråden, tenkte edderkoppen, og så bet han den av. Dermed raste hele det kunstferdige nettet sammen. I et eneste øyeblikk hadde han ødelagt hele sin herlighet, fordi han ikke skjønte betydningen av tråden ovenfra.
– – –
Hvordan er det med deg? Husker du på tråden ovenfra? Den hele din evige framtid er avhengig av? Eller kvitter du deg med den som unyttig tankegods?
