Av A. Thompson
Det forekommer nokså ofte noen merkelige omvendelser. Denne som jeg nå skal berette om, synes meg å være en av de forunderligste jeg har hørt. Det høres nesten oppdiktet ut, men det er ikke desto mindre en virkelighet og har funnet sted siden forrige julenummer utkom.
Han går og driver omkring i hovedstadens gater uten noe bestemt mål. Lyd av sang høres fra et av byens lokaler. Før han nesten selv visste av det, fant han seg sittende i lag med den slags mennesker han hatet. Under møtet henvender hans sidekamerat seg til ham og spør: «Er De en kristen?» Med likegyldig stemme svarer han nei. Så rekker han ham et lommetestamente og sier: «Vær så vennlig å ta dette testamente og les i det.» Han takket, åpnet det og hans øyne falt på et blankt blad, hvor det stod: «For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3,16. Derpå forlater han lokalet uten at det hele øvet noe særlig inntrykk på ham.
Noen dager senere ser vi den samme mann på vei til nabobyen for å agitere for sitt kommunistiske syn. Da han ikke eide penger til frakt, måtte han gå til fots disse 40-50 km. Det er ruskevær. Han begynner å kjenne seg trett og sulten og tenker: Hvor skal jeg finne et sted hvor jeg kan gå inn og hvile. Han ser til høyre og venstre. Omsider bestemmer han seg til å forsøke en arbeiderbolig. Fruen kommer ut med et smil og byr ham velkommen inn. Det første han får se da han trer inn i stuen, er et bibelvers i glass og ramme, som henger på veggen. Der leser han igjen: «For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Hans indre blir urolig og en følelse av frykt gripe ham. Hva kan dette være? Mannen i huset kommer inn, og snart er de i samtale om litt av hvert. Så vender han seg til den besøkende og spør: «Er De en kristen?» «Nei», svarer han, «det er jeg nok ikke.»
De veksler noen ord med hverandre, han takker for seg, sier farvel og fortsetter sin slitsomme reise.
I dype tanker iler han av sted. Farten settes opp. – Mon jeg når frem til møtet? spør han seg selv. Alt synes å bli tyngre og tyngre. Trettheten begynner atter å gjøre seg gjeldende. En lastebil kommer susende henover sletten. Han rekker ut hånden, og sjåføren stanser. «Vil De være så vennlig å la meg få kjøre med Dem til N.N., jeg er så trett.» «Jo, vær så god, sitt opp, men De må sitte i styrehuset ved min side.» Glad og takknemlig inntar han sin plass, og straks er det full fart igjen. De snakker til hverandre om løst og fast. Farten sakner. Sjåføren vender seg til sin sidemann, og idet han styrer med den ene hånden, legger han den andre om hans hals og spør: «Er De en kristen?» «Nei.»
Det bryter voldsomt i hans indre. Så sier sjåføren: «Hør et deilig ord fra Gud som lyder så: «For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Men da brast det for ham. Bilen stanser, og vi ser dem begge på kne ved veikanten i bønn til Gud. Der og da gikk lyset opp for ham, og frelsens fryd fylte hans sjel. De satte seg opp og kjørte videre. Så sier den nyfrelste: «Hva skal jeg nå gjøre? Skal jeg gå til det møte hvor jeg er oppstilt som taler eller ikke?» «Jo, bare gå, men du må vitne for dem om din opplevelse.»
Han gikk, og for den store forsamling fortalte han om Herrens forunderlige ledelse og om den herlige frelsesopplevelse.
Fra den dag vitner han på kristelige møter med liv og varme.
