Av Eivind Flå
Rom 12,10b: «Kappes om å hedre hverandre!» Rom 12,16b: «Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!»
Kjærlighet er det motsatte av egoisme. Rom 13,10 sier: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.» Kjærligheten står ifølge dette verset aldri i noe motsetningsforhold til de ti bud, selv om det postmoderne mennesket skulle mene noe annet.
Loven krever fullkommenhet. Problemet er at vi er alt annet enn fullkomne. Vi er på grunn av vår syndige natur fullstendig ute av stand til å holde loven. Det er en hard dom Rom 3 feller over menneskeheten: «Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (vers 12). «Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier» (vers 16). Men overfor slike har Gud åpenbart sin kjærlighet ved å sende sin sønn til soning for våre synder. Som vår stedtreder holdt den fullkomne Jesus loven i vårt sted, og døde til fastsatt tid for ugudelige. Dette er din og min eneste redning.
Sann kristen kjærlighet er en frukt av syndenes forlatelse. Dette gjør Jesus klinkende klart i møte med kvinnen i Simons hus i Luk 7,47: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» Dette blir ytterligere understreket i 1 Joh 4,19: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Kjærligheten beskrives derfor også som den første bestanddelen i Åndens frukt (se: Gal 5,22). Alt hva vi mangler hos oss selv, det har vi i Jesus. Helliggjørelse består ikke i å streve med seg selv, men i å bli hva vi allerede er i Kristus. Han er nemlig blitt oss vår helliggjørelse, sier 1 Kor 1,30. Rettferdiggjørelse dreier seg om Kristus for oss. Helliggjørelse dreier seg om Kristus i oss. Uten ham kan vi intet gjøre!
Formaningene i Skriften er gitt til Guds barn. En forkynner sa det så treffende: «Det går ikke an å formane den som er død.» Til de som er gjenfødt, og har livet, sier Herren: «Kappes om å hedre hverandre.» Det står ikke: «Hedres i å kappe hverandre!» Gal 6,2 sier: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» Vi oppmuntres ikke til å praktisere dette for å bli frelst, men fordi vi er frelst.
Det er alltid farlig når kristne tar opp en kjødelig konkurranse mot hverandre. Når man gjør det, da blir det krig og partidannelser. Dessverre ser vi ofte at destruktiv konkurranse ender med tap for alle. Selv i et forkynnerfelleskap er det noe som heter sårede predikantfølelser. Her er Barnabas et forbilde. Da han så Guds nåde i funksjon, der han selv ikke hadde virket, da gledet han seg (se: Apg 11,23). Lykkes det for din søster og bror, da lykkes det for deg! Vi er nemlig hverandres lemmer. Herren kaller oss til å vise omsorg og hjelp for dem som faller utenfor det gode selskap, de som defineres som tapere. Jesus kom for å frelse taperen! Saken er den at vi alle er fortapte syndere som trenger Guds nåde.
Noen ser ut til å tenke i tråd med ordtaket: «Egen suksess er bra. Andres fiasko er ikke å forakte.» Dette står i alle fall ikke i Salomos ordspråk. Å forakte den svake, den elendige, den det har gått i stykker for, rusmisbrukeren – det er ondskap. Konsekvensen blir selvforherligelse. Bibelen er speilet som viser bjelken i vårt øye. Bergprekenen, som dreier seg om disippeletikk, taler om å elske våre fiender, velsigne de som forbanner oss og be for de som forfølger oss. Konkurransen blir snudd helt på hodet. Ikke øye for øye og tann for tann, men å vende det andre kinnet til. Det kristne felleskapet dreier seg ikke om et reality show, hvor det gjelder å stemme ut den som ikke passer inn. Det dreier seg ikke om å stige opp på sin høye hest, men å stige ned for å løfte vår bror og søster opp. En frukt av syndenes forlatelse finner vi i 1 Pet 4,8: «Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.»
