Av Jan Veiby
«Men med dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut» Jes. 9,12b. Bakgrunnen for disse ord er Guds tukt og dom over Israel. Dvs. tistammeriket i nord. Også kalt Efraim (v.9), fordi det var den ledende stamme i nordriket.
Folket hadde fått mange advarsler, men fortsatte likevel å synde som før. Derfor tillot Gud assyrerne og andre folk å angripe dem. Men heller ikke dette resulterte i det som Gud hadde tenkt. Folket omvendte seg ikke.
Guds hånd er et uttrykk for hans gjerninger. Hans handlemåte i frelseshistorien. De er skapende og formende. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk» (Sal. 19,2). Dette gjelder også mennesket, skapningens krone. «Dine hender har skapt meg og gjort meg» sier salmisten (Sal. 119,73a).
Guds hånd vitner om hans rettferdighet og trofasthet. Guds hånd kan være utrakt både til dom og frelse. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» (Hebr. 10,31). Slik blir det for den som ikke vil tro på den Herre Jesus. Som forkaster evangeliet. Helt annerledes er det derimot for den som setter sin lit og sitt håp til den levende Gud. Da er Guds hånd det beste og sikreste sted i verden. Der er vi gjenstand for Guds Farsomsorg. «Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord» (5 Mos. 33,3).
Guds hånd er fremfor alt den frelsende hånd. For Gud vil så gjerne frelse, redde og bevare. Dette ser vi klarest i Kristi død på Golgata. Der grep Gud inn i historien, og viste oss sin kjærlighet som aldri før. Jesu hender ble naglet til korset for å løse oss fra satan og syndens makt. Han tok straffen på seg og kjøpte oss fri. Sangeren sier det så fint:
«Den hånd som ble naglet til korsets tre
Har makt til å lindre all jordens ve.
Den strekkes i nåde til jorden enn
Vil lede de villfarne hjem igjen.
Mot syndere strekker den seg,
Den hånd som ble såret for meg.
Den leder meg frem, til Guds stad til mitt hjem.
Den hånd som ble såret for meg»
(Schibboleth nr. 320)
David opplevde Guds inngrep i sitt liv med disse ord: «Fra det høye rakte han ut sin hånd, han grep meg, han drog meg opp av dype vann» (Sal. 18,17). Slik er det å være et Guds barn. Grepet og holdt fast av Herrens sterke hånd.
Guds hånd er en hjelpende og beskyttende hånd under hele vandringen. Om Peter leser vi at han gikk på vannet på Jesu ord. «Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham..» (Matt. 14,30-31a). Peter skiftet fokus. Fra å ha blikket festet på Jesus til å se på omstendighetene. Da er det lett å snuble. Men Peter visste hvem han skulle kalle på. Og Jesus stod klar til å hjelpe sin svake disippel. Det samme får vi alle erfare på livets reise her nede.
Så gjelder det å ta imot Guds utrakte hånd. Gripe den i tro. Og få erfare Guds altomfattende kjærlighet og trofasthet. «Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.» (Sal. 37,5).
