Av Gunnar Holth
Jenny Lind
Vi er inne i et jubileumsår, også når det gjelder sangere og sangforfattere/oversettere. La meg nevne tre navn: Jenny Lind, Fanny Crosby og Elevine Heede. Alle født i 1820, altså 200 år siden.
Jenny Lind var en svensk sopran, en av 1800-tallets fremste sangere. Hun ble kalt «Nordens nattergal» og hennes stemme var blant de største som har lydt i verden.
Fanny Crosby var amerikansk salmedikter. Selv om hun ble blind seks uker gammel, skrev hun over 8000 salmer. Astri Valen-Sendstad har skrevet bok om Fanny. Bokens tittel er «Sangfugl i mørke».
Elevine Heede var forfatter, redaktør, lærer og oversetter. Hun var født i Arendal.
--I denne artikkelen vies plassen til Jenny Lind og Fanny Crosby.
Jenny Lind (1820-1887)
Jenny var født utenfor ekteskap, hun vokste opp i et hjem hvor dagene helst var grå og triste. Hun hadde ingen ytre skjønnhet, men fra det øyeblikk hun bar fram de første tonene i sangen, var det som hun var forvandlet.
En indre skjønnhet var åpenbar. En samstemmig dom fra høy og lav: Hennes stemme var blant de største som har lydt i verden. En stemmeprakt som ble oppdaget allerede i 7-8 års alderen.
Jennys mormor betydde mye når det gjaldt den åndelige innflytelsen. Hun tok den lille jenta i hånden og de to gikk mange turer sammen. På disse turene snakket mormor med Jenny om Gud.
Jeg vil her ta opp denne tråden: Jennys gudstro og dens betydning for hennes liv. (Det kunne ellers vært mye å skrive om hennes suksessfylte liv, med en kunstnerkarriere som overgår alt..)
Hun erobret teatret over hele Europa og teatret hadde gitt henne mye, men hun kjente på en indre tomhet.
Det kom til et endelig brudd med scenen. Hun ble ikke den eneste. Her kan nevnes tre skuespillerinner som ble omvendt til Gud og forlot scenen: Fredrikke Nielsen, Anna Larsen Bjørner og Trine Bull.
Hvorfor forlot Jenny Lind sin teaterkarriere ved operaen? Hun ga denne forklaringen til en venninne:
«Jo, därför at den kom mig att tänka mindre på min Bibel, och icke alls på det skjöna därborta.»
Hun pekte mot solen og himmelen.
Hennes omvendelse skjedde da hun lyttet til Rosenius` forkynnelse. Det førte til et gjennombrudd, og hun sluttet seg helhjertet til kretsen rundt Rosenius. Her møtte hun også Oscar Ahnfelt og Lina Sandell og dermed kom hun med i en vekkelse som Sverige ikke hadde hatt maken til på flere hundre år.
Hun sto foran en ny tid – en annerledes glanstid. Hun ble ledet mot Oratoriene, mot sangen som skapte evighets-lengsel. Sanger med et nytt budskap. Nevnes må spesielt når hun sang den vidunderlig vakre sopranarien i Händels «Messias». Arien er hentet fra Job 19,25: «Jeg vet min gjenløser lever.»
Hun sang den så vidunderlig at folk storgråt. En særlig virkning hadde det at hun poengterte ordet «vet».
Samme året som hun kom med i den rosenianske vekkelsen reiste Jenny Lind til USA. Året var 1850.
Det fortelles at hun ble mottatt på kaien av 50 000 mennesker. Denne Amerika-turneen varte i 2 år og overgikk alt en kunne drømme om. Etter en konsert i New York skrev en avis dette: «Den største sangerinne vi noensinne har hørt.»
I Amerika giftet hun seg med sin akkompagnatør, den tyske jøden Otto Goldschmidt. Han var gått over til den kristne tro. De flyttet til Tyskland og senere til England. De fikk tre barn.
Hennes stemme holdt seg lenge. Da hun siste gang sang Messias i Hamburg – hennes mann dirigerte – skrev en kjent musikkanmelder: «Hver tone, hvert løp åndet av kjærlighet og hensikt. Gud gi at denne sang må foresveve meg når jeg en gang ligger på dødsleiet.» (Anne Marie Riiber)
Hennes svanesang lyder slik: «Som min svanesang nå lyder på hell, er det noe usigelig godt å la tonene dø ved korsets fot, for bare reisen dit leder til det rette målet så vel i kunsten som i livet.»
Hun døde Allehelgensdag 1878. En skare av mennesker fulgte henne til graven. Røsten av Nordens nattergal var stilnet for alltid. Noe av det siste hun fikk uttrykke med sin stemme var dette: «Ingen behøver nåden mer enn jeg.»
Selv etter døden lever og vitner hun i Westminster Abbey. Henne portrettmedaljong henger der og under står:
I KNOW THAT MY REDEEMER LIVETH. – Jeg vet at min gjenløser lever –
---
Fanny Crosby (1820-1915)
En feilbehandling førte til at hun mistet synet. Men hun ble aldri bitter. Tvert imot. Hun mente at handikapet gjorde henne skikket til den gjerning hun hadde fått av Gud. Tidlig bestemte hun seg for å gjemme en liten juvel i sitt hjertekammer. Denne juvelen het "tilfreds".
Den lyste opp for henne hele livet.
Da hun var 8 år gammel skrev hun:
Å, hvilket lykkelig barn jeg er, selv om jeg ikke ser.
Så mange gleder eier jeg som andre ei kan få.
Tilfreds med livet slik det er, det blir jeg mer og mer.
Skal jeg da vel beklage meg om blind jeg vandre må?
Og med sitt åndelige klarsyn kunne hun svare tilfreds:
«Tenk at du skulle rammes av en slik ulykke, Fanny, og bli blind. Det har ødelagt mye for deg.» «Det stemmer ikke! Jeg er heldig. For det første jeg får se er Jesus», svarte Fanny.
Hennes far døde tidlig. Det ble sorg og fortvilelse. Den unge enken var bare 22 år. Nå ble det mormor som måtte ta seg av lille Fanny mens mor var på arbeid. Mormor var et fantastisk menneske. Det var hun som førte Fanny inn i Bibelens fortellinger og tok henne med ut i naturen. Dette ga henne rike opplevelser og verdifulle kunnskaper. Fanny hadde god hukommelse og lærte store deler av Bibelen utenat. Og mormor fortalte henne om alt som rørte seg i naturen..
Det er derfor riktig å si at det var mormor som åpnet Fannys indre blikk. Barneårene sammen med henne – denne gudfryktige kvinnen – satte dype spor i Fannys sinn. Dette fikk avgjørende betydning for hennes utvikling resten av livet.
Fanny var i en tid en av Amerikas mest kjente personer. Hun var en stor poetisk begavelse. Med alt hun gjorde ville hun tjene Guds Ord.
I tillegg til det hun skrev av dikt og sanger, var det mange som lyttet til Fannys gripende vitnesbyrd. Når hun talte var det stille i forsamlingen. Ingen tenkte på at hun var blind. Hun bar alltid sorte briller for å skjule de blinde øynene sine. Det fortelles at hun hadde en helt spesiell personlig utstråling.
Hun ble med i den store vekkelsesbølgen som gikk over det amerikanske kontinentet med predikanten Dwight L. Moody i spissen. Han reiste mye sammen med den berømte sangevangelistenIra Sankey, og sammen med disse to, ble Fanny Crosby den engelsktalende verdens store vekkelsesdikter. Vekkelsen var så omfattende at avisene ga daglig informasjon om den. På to år, mellom 1858 og 1860, ble det hver uke registrert 50.000 som omvendte seg til Herren. Fanny ble sterkt grepet av vekkelsens vind, og hun engasjerte seg blant annet i hjelpearbeid for de nødlidende i New York.
Jeg har nevnt Moody og Sankey. Av de mange mennesker hun møtte ellers sier hun dette om sitt møte med Jenny Lind:
”Jeg har hørt mange av verdens største sangere, men ingen annen har etterlatt et slikt varig inntrykk hos meg som Jenny Lind da hun sang: ’Hjem, hjem, mitt kjære hjem’ ”.
Da hun var 20 år kom en meget begavet ung mann til blindeskolen. Han var også blind og navnet var Aleksander Van Alstyne. Senere kom han igjen som lærer. Det sies at han var en av New Yorks største orgelvirtuoser. Musikk var altså hans spesialitet, og Fanny ble interessert i han og hans skjønne musikk, og han i henne og hennes sanger og dikt. Kjærlighet møtte kjærlighet. De to ble forenet i ekteskap den 5. mars 1858. Han 27 år, hun 38. Hun opplevde å bli mor, men det lille barnet døde like etter fødselen. Dette ble en stor sorg i hennes liv.
Van Alstyne døde i 1902.
Hennes sanger vant inngang verden over. Ca. 40 er oversatt til norsk. Ellers finnes Crosbys sanger på 200 språk. I vår sangbok «Syng for Herren» finner vi 12. I boka «Sangfugl i mørke» skriver Astrid Valen Sendstad:
«Den lille, blinde kvinnen på ca. 1,50 m hadde en åndskraft og utstråling som var sjelden, og et hjerte i brann for evangeliet til menneskers frelse. Det var selve drivkraften i hennes liv – det vitner også alle sangene hennes om.»
På gravstøtten i Brigdeport, Connecticut, står «Blessed assurance, Jesus is mine» (Salige visshet, Jesus er min).
