Av Arne Helseth-Dyrseth
De gode evangeliske sangene våre får gjerne en fyldigere klang og en dypere mening for oss når vi får kjennskap til deres opprinnelse.
Her skal jeg gjengi beretningen om hvordan sangen «Klippe, du som brast for meg» ble til. Jeg skal også ta med noen tildragelser som klart viser hva denne sangens mektige evangeliske budskap har betydd for mennesker i de forskjellige sjelstilstander.
I august måned 1756 var en ung mann til stede ved et vekkelsesmøte i en liten landsby i Irland. På dette møtet ble han omvendt ved ordene i Efeserbrevet 2,13: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.»
Denne mannen var Augustinus Montagu Toplady, som senere skrev denne herlige sangen «Klippe, du som brast for meg».
Han forteller om sin omvendelse: «Forunderlig var det at jeg, som i England lærte å kjenne Guds vei, skulle komme til levende erfaring av evangeliet, i en avkrok, sammen med noen få mennesker som var samlet i en låve, hvor en lekmann forkynte Guds Ord. Ja, dette var i sannhet Guds underfulle verk.»
Toplady ble prest da han var 22 år gammel. Han virket størstedelen av sitt liv i London. Men hans arbeidsdag ble kort. Han døde i 1778, bare 38 år gammel.
Da legen konstaterte at pulsen var svak, sa Toplady: «Ja, det tyder på at døden nærmer seg. Gud være lovet! Mitt hjerte slår hver dag i himmelsk forventning.»
Toplady var en fremragende skribent og en veltalende forkynner. Etterverdenen minnes ham likevel bare som forfatteren til sangen «Klippe, du som brast for meg», som er en av de kjæreste sangene i den engelsktalende verden.
Fant skjul i klippen
En dag like etter sin omvendelse gikk Toplady på en smal sti ute ved havet. Han var på vei til en kalksteinsklippe, som han ville betrakte. Plutselig satte det inn med et fryktelig uvær med lyn og torden. Noen bebyggelse fantes ikke i nærheten, og han hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette vandringen. Stormen og uværet tiltok. Regnet styrtet ned.
Da han endelig kom fram til klippen, forsøkte han å klatre opp for å finne et sted hvor han kunne skjule seg for uværet. Etter store anstrengelser fikk han øye på en kløft, hvor det akkurat var plass for ham. Han krøp inn i klipperiften og fikk tak over hodet. Omgitt av klippeveggen satt han der lunt og godt og takket Gud for at han fant beskyttelse. Som han betraktet uværet som raste, kom ordene fra 1.Kor 10,4 til ham: «- og klippen var Kristus». Og så fødtes sangen ord for ord.
Kort tid etter denne opplevelsen skrev Toplady i et tidsskrift som han redigerte, en artikkel om den Herre Jesu stedfortredende død. Som avslutning på artikkelen fulgte sangen «Klippe, du som brast for meg».
Ved den samme kalksteinsklippen var over 30.000 mennesker samlet til en minnegudstjeneste i august 1931. Da lød denne vidunderlige sangen med en overveldende kraft.
En av Londons beste sangere ble under verdenskrigen såret ved Marne. Han ble truffet av en kule, som trengte igjennom nakken og ble sittende fast i hans hals. Legen konstaterte at tungen måtte opereres bort om livet skulle reddes. Da svarte mannen: «Jeg har vært sanger i 20 år, og nå vil jeg gjerne for siste gang synge en sang.» Legen tillot dette, og den sårede sang «Rock of ages, cleft for me» - «Klippe, du som brast for meg».
Under en gruveulykke i England for noen år siden ble flere arbeidere levende begravd. Redningsarbeidet bød på store vanskeligheter, og en var nær ved å gi opp letingen. Men da det ble funnet en mann som var aldeles uskadd, kom det fortgang i arbeidet. Etter store anstrengelser i løpet av et par dager kunne en høre en lyd der inne fra gruven.
«Er det noen der inne?» ropte en av arbeiderne.
«Ja,» kom svaret meget svakt.
«Er du kommet til skade?»
«Ja, føttene mine er blitt knust under en klippeblokk.»
«Er du alene?»
«Nei, Jesus er hos meg. Jeg lærte ham å kjenne her nede gjennom en sang som min mor lærte meg. Han vil sikkert bli hos meg til min sjel går inn i de evige boliger.»
Deretter sang han:
Ved hvert flyktig åndedrag,
Og når jeg skal dø en dag,
Når til ukjent land jeg går,
Og for Herrens domstol står,
Klippe, du som brast for meg,
La meg gjemme meg i deg.
Så ble det stille der inne i gruven. Dagen etter fant de ham. Hendene hans var foldet og ansiktet hans vitnet om en dyp, stille fred.
Han var berget inn i fredens hjem.
